Fra Stabben til Bremsnes
Ottar Alfred Petersen Nøvik ble født på Titran 1. desember 1897. Foreldrene var Petter Hansen Nøvik og Hansine Ovesdatter, og i folketellingen for 1900 bor familien på Stabben. Han hadde flere søsken – blant dem Håkon, født 1908 – og ble konfirmert på Titran i 1912.
Han giftet seg med Karen fra Bremsnes på Nordmøre, og de fikk et småbruk i Smevågen. Ottar ble fiskeskipper og eide kutteren «Kaare». Avisene kalte den både «Kaare» og «Kaare II».
Våren 1940
9. april 1940 lå «Kaare» på fiskefeltet ved Vikna. Mannskapet meldte seg til tjeneste, men ble sendt hjem. Lensmannen ga ordre om at båten skulle ligge klar, og rundt månedsskiftet april–mai, mens Kristiansund brant etter bombingen, kom beskjeden: «Kaare» skulle til Gjemnes.
Der kom «en del høye herrer som skulle hurtigst mulig til Nord-Norge», skrev Nøvik senere. Han ville vite hvem han tok om bord. En av dem presenterte seg som professor Wilhelm Keilhau og fortalte at de andre var framtredende folk i den norske administrasjonen – folk fra kongens følge som måtte nordover. Om natta gikk «Kaare» ut forbi den brennende byen, og nordover langs kysten. Deretter gikk båten i oppdrag for de militære.
Pinsen på Titran
Familiene hjemme hørte ingenting. Ottar fikk ikke ta båten sørover, men fikk permisjon til å reise alene. Han la «Kaare» i skjul på Helgelandskysten og kom hjem andre pinsedag. Tyskerne hadde vært der og tatt matlageret, og han var anklaget for plyndring i Kristiansund. «Jeg pakket i all hast det nødvendige», skrev Karen Nøvik i dagboka. Tredje pinsedag – 14. mai 1940 – snek de seg ut i en lånt motorbåt og to små joller, under de tyske vaktpostene på Omsundbrua.
Turen gikk til Titran, der faren og resten av slekta bodde. «Etter å ha overveid uvissheten om fremtiden ble alle enige om å forlate hus og heim», skrev Karen. Mens de flyttet sakene over i en leid skøyte, kom tyskerne til Titran: «Vi så dem komme, vi så dem storme butikkene, og vi var sikre på at de så oss, men de var visst svært opptatt.» Familien slaktet en ku og noen sauer til proviant og seilte «sakte og lydløst» ut fra Titran. Natt til 17. mai var alle samlet om bord i «Kaare» på Vega.
Over havet
19. mai var de i Tromsø. Mens familiene bodde på et pensjonat, gikk «Kaare» i fart for forsvaret – blant annet helt til Petsamo med 60–70 finske flyktninger. 7. juni var kampene over. «Vi hadde to ting å velge mellom», skrev Nøvik: bli hjemme og ta skjebnen, eller gå vestover og håpe at lykken sto dem bi.
9. juni 1940 la «Kaare» ut fra Kvalsund med 23 mennesker om bord: Ottar og Karen med seks barn – den yngste sju måneder – broren Håkon med kone, Karens brødre og faren Petter Nøvik på 74. Etter fem døgn var de på Færøyene, men britene ville ikke ha dem til England. De fikk fortsette til Canada, kom til Newfoundland i juli og videre til Sydney i Nova Scotia, og overvintret i fiskeværet Canso. Så gikk ferden sørover langs østkysten, gjennom Panamakanalen og nordover igjen. 12. mai 1941, tidlig om morgenen, la «Kaare» til i Vancouver – «ti måneder og 11 000 mil» etter avreisen.
Et nytt liv – og hjem igjen
Nøvik-folket ble i Canada. Avisene fortalte om fiskerne fra Nordmøre og Trøndelag som gjorde den ene storfangsten etter den andre i Canada, og etter hvert ble det flere båter med navnet «Kaare». «Kaare II» fikk etter hvert ny eier, men det var fortsatt nordmenn om bord da den forsvant sporløst i en storm utenfor British Columbia 23. oktober 1963. Da ble historien om flukten fra 1940 fortalt i aviser over hele Norge.
Da Ottar Nøvik ble pensjonist i 1967, flyttet han og Karen hjem til småbruket i Smevågen – det de hadde måttet forlate i 1940. Romsdalsposten besøkte ham da han fylte 80 i 1978.
