Gullet på Titran
Da tyskerne gikk inn i Norge i april 1940, ble Norges Banks gullbeholdning fraktet ut av Oslo og nordover. Fra Gjemnes på Nordmøre gikk en del av gullet videre på fem fiskeskøyter fra Bud og Hustad. 3. mai kom skøytene til Titran. Her ble gullet lastet om i to større skøyter, «Stølvåg» og «Alfhild», med Esten Larsen og Karl Reppe som skippere. Et par dager senere seilte de nordover og kom til Tromsø 8.–9. mai – kildene er ikke enige om dagen. Derfra gikk gullet med britisk krysser til England.
Flukten med «Kaare II»
Ottar Nøvik var fra Titran, men bodde på Bremsnes og eide fiskekutteren «Kaare II». I april 1940 fikk han ordre om å gå til Gjemnes. Der kom «en del høye herrer som skulle hurtigst mulig til Nord-Norge» – blant dem professor Wilhelm Keilhau og folk fra den norske administrasjonen – og Nøvik fraktet dem nordover.
I pinsen snek han seg hjem igjen og hentet familiene. Om kvelden tredje pinsedag listet de seg forbi de tyske vaktpostene på Omsundbrua og kom til Titran, der faren, 74 år gamle Petter Nøvik, og resten av slekta bodde. Alle bestemte seg for å bli med. Mens de bar det de kunne ta med seg over i en leid skøyte, kom tyskerne til Titran – men de var mest opptatt av å storme butikkene, så familien kom seg av gårde.
9. juni 1940, dagen før kapitulasjonen, la «Kaare II» ut fra Kvalsund med 23 mennesker om bord. Den yngste var sju måneder. Turen gikk via Færøyene og Newfoundland til Nova Scotia, og videre gjennom Panamakanalen. 12. mai 1941 kom de til Vancouver, der familien slo seg ned. Historien ble fortalt i avisene i 1945, og igjen i 1963 da «Kaare II» forsvant sporløst utenfor British Columbia. Les hele historien om Ottar Nøvik →
Fortet på Stabben
Våren 1941 begynte tyskerne å bygge kystbatteriet Heeres Küsten Batterie 22./975 Melland-West på sørsida av Titran – i dag kjent som Stabben fort. Det ble en del av Atlanterhavsvollen, med kommandotårn, tre kanonstillinger på Stabben og fire lyttestasjoner på Titran og Skipheia. Mellom 20 og 25 bunkere ble bundet sammen med 200 meter underjordiske ganger. Kanonene rakk 22 kilometer – helt over til Hitra.
Det bodde 500–600 mennesker på Titran da krigen kom. Etter hvert holdt like mange tyske soldater til på stedet, iblant dobbelt så mange. Alle de femten husstandene på Stabben ble overtatt av tyskerne, og familiene måtte finne seg et annet sted å bo.
Fortet kom aldri i kamp. Det eneste skuddet som ble avfyrt, skal ha gått av ved et uhell – og holdt på å treffe en tysk minesveiper. Tyskerne forlot fortet i 1944, fordi skipsleia nå gikk innenfor Hitra, men noen observatører ble værende til 1946.
Krigsfangene
Det var krigsfanger som gjorde det tunge arbeidet: vel 2500 fanger fra østfronten, de fleste sovjetiske og serbiske, gravde gangene og bygde anlegget i løpet av tre år. Mange av dem ligger begravd på Titran, og Titran kirkegård står på lista over kirkegårder med sovjetiske krigsgraver.
Minen i havna
Vinteren 1943 var Titran uten båtanløp i tre uker på grunn av uvær. Posten kom over Bustvika. Fra havet drev det i land planker, en stor redningsflåte, død fisk – og miner. En av minene drev inn på havna. Fiskerne ringet den inn med garn og slepte den vekk fra husene, «og man slapp med skrekken», skrev Nationen.
De siste krigsårene
I 1944 ble Andreas O. Eidsvaag, ordføreren i Nord-Frøya, arrestert av Gestapo. Han satt en tid på «Titran festning» og i Trondheim kretsfengsel. 14. november samme år angrep fly fra det britiske hangarskipet HMS «Pursuer» tysk skipsfart ved Trondheim og Titran. Fortet på Stabben ble utsatt for ett bombeangrep i løpet av krigen, uten at noen ble drept eller skadd.
Etter freden ble det som var igjen, solgt. Vinteren og våren 1946 holdt lensmannen auksjoner på Titran over materiell, løsøre og brakkeinventar «som tyskerne har etterlatt seg». Siden 1999 har kommandotårnet på Stabben vært museum.
