Femti år med krav
Allerede i 1851 foreslo fyrkommisjonen et kystfyr utenfor Titran. Det tok nesten femti år med krav fra fiskere, loser, skippere og Frøya herredsstyre før noe skjedde. Fiskeriinspektør Fredrik M. Wallem skrev til fyrdirektøren om lys for drivgarnsfisket og foreslo Sletringen, den ytterste holmen, men den var bare 3,3 meter over havet og «i haardt Veir utilgjængelig». Fyrvesenet kom likevel fram til at et fyrhus med høy grunnmur kunne stå der.
Stortinget bevilget pengene 6. februar 1899. Arbeidet begynte i slutten av april, og i august ble reserveassistent J. Wetlesen ansatt som den første fyrvokteren. Fyret var et tømmerhus med et lite tårn opp gjennom taket, og lyset sto om lag 20 meter over havet: fire lynblink hvert tiende sekund. Samtidig fikk Sandholmen ved innløpet til havna og Kya lenger nord egne fyrlykter.
Tent to uker før stormnatta
Lyset på Sletringen ble tent 1. oktober 1899. Natt til 14. oktober kom orkanen over fiskeflåten. Etterpå ble det sagt at fyret var mer villedende enn rettledende: Det hadde ingen røde eller grønne sektorer som varslet om skjærene ved innseilingen. Andre mente at ingen fyr kunne ha hjulpet i den sikten.
På et fiskermøte i november 1899, ledet av Wallem og med over 400 fiskere, ba forsamlingen om at fyrlykta på Sandholmen fikk rødt lys over båene sør og vest for Sletringen og Sandholmen, og at den ble flyttet nærmere innløpet til havna. Året etter fikk Sletringen et «bifyr» i samme bygning, fem–seks meter lavere, med fast rødt lys over Kyafallene – skjærene utenfor Kya.
Orkanen i januar 1901
22. januar 1901 kom en storm med det høyeste høyvannet folk hadde hørt om. På Sletringen ble naustet og uthuset tatt av sjøen. Sjøen slo inn vinduene, og fyrvokteren og folkene hans måtte ty opp i fyrrommet. Husbestyrerinnen hans var nær ved å bli skylt bort av den samme sjøen som rev fjøset vekk – hun berget seg så vidt inn i tårnet. Det gikk dager før noen kunne komme ut til fyret fra land. Men lyset ble holdt tent til vanlig tid begge nettene, «Et sandt Vidunder af Heltemod og trofast Tjeneste», skrev en innsender fra Titteren.
«Norges fyrvesen» forteller at sjøen stadig gikk over fyrbygningen, så den bare av og til kunne sees fra land, og at det var trygge tilfluktsrom i den nederste kjelleren. Etterpå ble det satt av 18 000 kroner til å reparere fyret, og det fikk en svær, ringformet betongmur rundt seg.
«For lavt og av 5te orden»
Kravene om et høyere og sterkere fyr kom igjen og igjen. I Stortinget i 1905–1906 sa fyrdirektøren at et fyr med 19–20 nautiske mils lysvidde ville trenge et tårn på 50 meter. Etter et nytt uvær i januar 1920 holdt fiskerne møte, der flere fortalte at fyret «hadde vildledet dem mange ganger», og de vedtok en resolusjon om et nytt og høyere fyr. I mars samme år skrev en innsender fra Titran i Dagsposten at fyret var «for lavt og er av 5te orden istedetfor av 2den», og at kravet fra 1898 om et stort fyr av «2den orden» måtte stå fast.
I 1921 foreslo fyrdirektøren et jerntårn uten familiebolig og tåkesignal, for 630 000 kroner. Det gamle fyrhuset av tre var 20,3 meter høyt, og havet kunne gå over skjæret. Det gamle huset og lykta skulle flyttes til Terningen fyr i Trondheimsleia – og der ble de satt opp igjen.
Det høyeste fyret i Norge
Sommeren 1923 ble det gamle fyret revet, og et rødt støpejernstårn med to hvite belter ble reist, elleve etasjer høyt. Høsten 1923 ble det nye fyret tent: to lynblink i rask rekkefølge hvert femtende sekund, 465 000 normallys, synlig 18,5 nautiske mil, lyset 46 meter over havet. Fyret fikk også tåkesirene.
Trondhjems Adresseavis skrev at innseilingen til Titran nå ville bli «saa god som den overhodet kan bli», så storsildfiskerne ikke lenger måtte gå helt til Kristiansund når de søkte havn i storm og snøkave. Det kom 86 søkere til stillingen som fyrvokter. Fyrvokteren og de to assistentene skulle bo i tårnet – to rom og felles kjøkken – uten familiene.
I 1935 skrev Namdalen om «Titran fyr, det høieste fyrtårn i Norge». Fyret ble avfolket da det ble automatisert i 1993, og står i dag på lista over kulturminner i Frøya.
