Ingen skøyte i stormnatta
Redningsselskapet var bare åtte år gammelt i 1899 og hadde få skøyter. «Da Titranulykken rammede Trøndelagen i 1899, var ingen Redningsskøite stationeret der», skrev Redningsselskapets blad senere. Ulykken satte fart i innsamlingen over hele landet: «Den frygtelige Ulykke ved Titran maner enhver til at gjøre sit yderste til, at man blir istand til at stationere redningsskøiter overalt, hvor fiskerne færdes», skrev Søndmørsposten da Frelsesarmeen samlet inn til en ny skøyte fra Colin Archer.
Fiskeriinspektør Fredrik M. Wallem skulle fortsette undersøkelsene etter ulykken om bord i en redningsskøyte, og 6. november 1899 seilte skøyta «Tordenskjold», fører Jensen, fra Kristiansund til Titran for å ligge der foreløpig.
«Havskaaren» og «Stavanger»
Etter et nytt uvær i januar 1901 foreslo Wallem, som var distriktsformann i Redningsselskapet, at Titran og Halten skulle få en skøyte under vinterfisket. «Havskaaren» ble sendt nordover under kaptein Olaussen, og i avisene ble det lyst etter en matros som også kunne være kjentmann utenfor Frøya og Froan – for 50 kroner i måneden og 30 kroner i kostpenger.
Høsten 1901 kom redningsskøyta som skulle bli Titrans egen: «Stavanger», bygd hos Colin Archer i Larvik og ferdig i mars samme år, nr. 14 i Redningsselskapets flåte. Den var om lag 30 tonn, hadde redningskanon og var bare seil. Først skulle den ligge ved Titran under sildefisket til 1. november, men i årene som fulgte var Titran stasjonen dens fra høsten og ut vinteren – med Halten, Kya og Humlingsvær når fisket flyttet seg.
36 båter på en uke
Vinteren 1903 var det over 900 fiskere i været. Fra 27. februar til 4. mars slepte «Stavanger» inn 36 båter med 147 mann, de fleste i hard fralandsvind. Omtrent halvparten hadde heist nødsignal. «Fiskerbaadene ved Titran synes at stole maaske vel meget paa Hjælp fra Redningsskøiten», skrev Namdalens Folkeblad – men alle ble berget.
I desember 1909 reddet «Stavanger» 23 mennesker. En gang ble skøyta fullstendig overiset med rigg og seil. Journalen fra 10. januar 1910 ble trykt i flere aviser: «Klokken 3 Orkanstorm af Sydvest. Vandet røg som Aske, og det var umulig at se nogenting.» De holdt til havs til det lysnet, fikk styrelugaren fylt med sjø gang på gang og så Titran fyr klokka elleve.
Skøyta hentet også jordmor og lege, fraktet syke fra Kya og Kjervågsund til legen på Titran, og den var med og lette da fiskedamperen «Ørnen» forsvant på storsildfeltet i desember 1916. I 1929 fikk den radio.
«Som en frelsende engel»
I 1912 skrev Trondhjems Folkeblad at fiskerne turte å bli liggende lenger ved redskapene når de visste at redningsskøyta var i farvannet – «Paa Titran siges fisket paa den maate at ha fordoblet sig siden feltet fik redningsskøite.» Nidaros beskrev i 1915 hvordan båtene gikk ut forbi Sletringen fyr om morgenen: «Side om side med fiskerbaatene følger redningsskøiten som en frelsende engel». Da skøyta flyttet til Kya og Humlingsvær i midten av mars, ble det «rart og ødslig baade paa havet og havnen». Selv om havet vrimlet av motorbåter, hadde de nye ikke vunnet den samme tilliten som «de gamle prøvede Archer-skøiter».
Fiskerne på Titran ga selv. I 1903 sendte de penger to ganger til Wallem gjennom Titran-kretsen av Redningsselskapet, og i 1910 skrev kretsformannen, handelsmann A. N. Gaustad, at skøytas arbeid hadde vært «rosværdig». I 1922 ble Titrans kvinneforening for redningssaken stiftet med 17 medlemmer. I 1925 kom skøyta en uke tidligere enn planlagt fordi fiskerne på Titran ba om det, og i 1926 ba de om å få beholde den lenger utover våren.
Førerne
Avisene og Signal nevner disse førerne på «Stavanger» ved Titran: Andresen (til 1912), Thisjoff Johansen Wigdel (1912–1921), Trygve Jakobsen og senest fra 1927 John Bakken fra Titran. Da Wigdel døde i 1921, 52 år gammel, skrev en som hadde vært med ham: «Jeg mindes ham fra en stormdag og nat utenfor fiskeværet Titran … der redningsskøiten «Stavanger» var stationert med avdøde som sin uforfærdede fører.»
Redningene gikk stadig lenger til havs. 8. februar 1923 hentet «Stavanger» motorkutteren «Heim» fra Smøla med sju mann, 16 kvartmil av land – maskinen var sprengt og seilene «bare Filler». I begynnelsen av februar 1930 fant John Bakken motorbåten «Prøven» med fem mann seks mil til havs av Titran. Den hadde drevet i to døgn med garna viklet rundt propellen, og mannskapet hadde gitt opp håpet.
Pengemangel og motorskøyter
Redningsselskapet levde av gaver, og i krisetida ble det trangt. Høsten 1933 meldte selskapet at det måtte legge opp tre av sine 28 skøyter, og at det derfor ikke ble noen skøyte for Titran det året. Arbeider-Avisa skrev at Titran «hører til kystens mest utsatte fiskevær». Like etter fikk selskapet likevel sendt «Oscar Tybring» til Titran «så lenge som midlene tillater det».
I 1930-årene kom motorskøytene. «Andreas Aarøe», som John Bakken også førte, krysset utenfor Titran, og våren 1935 var en utsending fra Islands redningsselskap med om bord i flere uker for å lære hvordan arbeidet ble drevet her. I januar 1940 kom redningsskøyta «Haugesund» inn til Titran med en livbåt fra det estiske dampskipet «Nautic», med ti menn og en kvinne som hadde drevet i flere døgn. I mars samme år lå redningsskøyta vakt ved en drivende mine 3–400 meter utenfor Sletringen fyr til vaktskipet kom.
