Hitra prestegjeld i 1780

Utgiverens innledning (1825)

1. kapittel

Om hvor Hitra og kirkene ligger, og om øyene som hører til

Dette prestegjeldet består, som de fleste sjøprestegjeld i Norge, av mange øyer spredt utover havet, og de fleste av dem er bebodd. Men alle hus og gårder ligger tett ved sjøen, ja, bryggene er bygd ut over vannet, så man kan legge til helt inntil dem med temmelig store båter og lettere skipe ut fiskevarer, som er nesten det eneste Hitra lever av. Øyene ligger en fjerding, en halv eller en hel mil fra hverandre, og mellom de fleste av de bebodde stedene på hver øy er det like langt. Nesten alt må fares med båt, for landet på øyene er bare berg, som noen steder rekker mot skyene, og som stort sett omslutter myrer og sumper som ikke kan krysses uten i frostvintre, med slede eller på ski – og det er det få hitterværinger som kan.

Fra den delen av prestegjeldet som ligger lengst nordøst, regner man 7 norske (det er 10½ danske) mil til Trondheim, og mot sørvest 5 norske (eller 7½ danske) mil til Kristiansund. Alle øyene, holmene og skjærene i prestegjeldet er til sammen omkring 20 norske eller 30 danske mil i omkrets.

Kirkene har vært fem, men er nå bare fire. Hovedkirken, der det holdes gudstjeneste hver helligdag, heter Dolmøy kirke etter øya den står på. Den ligger nå tett ved prestegården og like ved en smal bukt som går inn fra havet mellom den største øya, Hitra, på den ene siden og noen små øyer og Dolmøya på den andre. Bukta heter Dolmsundet og går omtrent i rett linje fra sørvest 1½ mil mot nordøst. Her ligger hovedkirken på mange måter best til. For det første kan alle som bor i et vidt område rundt, finne den letteste kirkeveien gjennom det trange sundet, uten å bli holdt tilbake eller jaget av det åpne, brusende havet. Dessuten kan hele menigheten som går i kirken, være nær båtene sine og hindre skade når et uvær plutselig kommer.

I så måte lå Dolmøy kirke (etter gammelt sagn for fem–seks hundre år siden) mindre beleilig, rett over på Hitra, en fjerding opp i landet. Der har presten fortsatt en avlsgård som hører til prestegården, Undås, som både jeg og forgjengerne mine har drevet i tillegg til Dolmøy prestegård. Like ved Undås finnes ennå den gamle kirkegården med sin halvt nedraste ringmur av kampestein. Da jeg gravde øverst på østsiden av kirkegården, fant jeg mange hodeskaller kastet sammen i et hull – panner, kjeketenner og så videre – der det trolig har vært et beinhus. Lenger ned på vestsiden fant man en hel likkiste satt sammen med tykke tretapper av den sterke spikfurua. Alt dette viser tydelig nok at den gamle muntlige beretningen om at Dolmøy kirke en gang lå på Undås, er sann.

Der ville man helst holde gudstjeneste i kristendommens første tid, trolig for å slippe unna de omstreifende hedenske sjørøverne. For dem var man skjult av bergene ut mot havet, og dem våget sjørøverne ikke å klatre over – dels av frykt for et sterkt bakhold på ukjente steder, dels for ikke å la byttet ligge igjen ved landgangen som rov for andre av samme sort. Kanskje var også de uhyre strekningene av ubebodd land før dyrket og bebygd, slik at en kirke oppe i landet passet bedre for datidens landfolk enn for vår tids sjøfolk, som vil ha og har alle kirkene sine nær sjøen, fordi de alltid reiser med båt.

Fra Undås, forteller man, skal Dolmøy kirke ha blitt flyttet like før svartedauden, og i begynnelsen skal den ha vært tenkt både som kirke og kloster. Så mye er sikkert: Mot øst har man hatt planer med kirkebygningen som ennå ikke er gjennomført. De seks nederste lagene av tilhugget kampestein er murt et godt stykke utenfor resten av bygningen. Mot nord og vest står en hel, tykk murvegg fra bakken og opp til taket, men mot sør bare en halv mur, og resten er bindingsverk eller trebygning. Dette uvanlige forklarer gammelt sagn slik: Bygningen ble påbegynt, men ikke fullført før den store pesten. Den fikk arbeidernes hender til å hvile på halvveien og lot bare to skorsteiner ryke – på en gård som heter Smaag og på øya Helbustad. Kirken har ellers ingen gravskrifter eller årstall som viser hvor gammel den er.

Det nærmeste annekset er Fillan kirke, der det prekes annenhver søndag. Den ligger 2½ danske mil øst for hovedkirken, og den er, som den første, flyttet fra et annet sted, Ulvan, der folk fra plassene rundt fortsatt begraver likene sine. Fillan kirke står på Hitra, helt nede ved sjøen. Nå rommer den ikke to tredjedeler av menigheten, og av det kan man slutte at folketallet har økt merkbart siden kirken ble bygd. Til bygningen, som er av tre alt sammen, manglet det nok ikke tømmer fra skogene rundt, som har minket jevnt i mange år og altså var langt rikere den gang. Bygningen er nå så gammel, smal, lav og mørk at den ikke kan fylle sin hensikt, og man må skamme seg over å sammenligne dette gudshuset med den ringeste kjøpmannsbolig i en norsk kjøpstad. Uvante og skrøpelige talere må nesten kveles av den innestengte lufta, som i tillegg fylles av mange usunne dunster fra sjøfolkene i tranete klær. Særlig ved høytidene og de faste altergangstidene er de på nippet til å trå ned både presten og hverandre.

Prestens vei til denne kirken er svært besværlig. Enten må han fare gjennom en farlig strøm eller forbi et nes der han har åpent hav på den ene siden, og begge steder har lukket mang et øye. Strømmen heter Storstraumen, fordi den i fare og besvær overgår alle andre strømmer på Hitra. Den renner mellom to berg som ligger tett sammen, og danner et trangt pass, fire favner bredt. Gjennom det styrter den stigende sjøen hver sjette time inn i et havstykke som er omgitt av land på alle kanter, Barmfjorden. Derfra styrter den fallende sjøen de neste seks timene med samme kraft gjennom det trange passet og ut i åpent hav. Den ufattelige vannmengden som skal presse seg gjennom dette trange svelget i slik fart, lager høyt brusende, hvitskummende bølger.

Møter man strømmen imot seg på reisen, kan båten ikke ros igjennom, men må trekkes med sterke tau. Noen går på land og drar, og én eller to står i båten og støter den fra de tårnhøye bergene, så den ikke knuses mot dem. Glapp tauet, eller slapp folkene taket og var uforsiktige, tok strømmen båten og ga den det siste støtet mot et skjær eller en skjult klippe som ligger midt i det smale svelget. Har man derimot strømmen med seg, farer man med en pils eller kules fart opp og ned de tårnhøye, hvitskummende bølgene, som med makt slår inn i båten fra alle kanter og lett kan gjemme byttet sitt i avgrunnens buk, som man nå og da blir svøpt inn i.

Den første tida våget jeg, som uvant, ikke å fare denne veien. Derfor måtte mannskapet sette meg i land på den ene siden av strømmen og ta meg om bord på den andre. Men den landveien gikk over ei myr og et høyt berg, der man måtte krype på hender og føtter, ofte gjennom den dypeste snøen. Den ferden ga meg så mange forkjølelser at jeg til slutt ble sittende i båten og heller våget hele livet gjennom strømmen enn å sette den viktigste delen av det til ved en desperat landgang. Alle disse farene må presten gjennom søndag morgen og kveld, fordi det ikke finnes noe brukbart sted å overnatte ved annekset. Likevel er dette den letteste og korteste veien til Fillan kirke, og selv den blir nektet oss mang en vinter når Barmfjorden, som veien går gjennom, fryser til. Da må vi reise en hel mil over åpent hav forbi et nes som heter Skjelen, der det er umulig å ta land i storm fra nord, nordvest og nordøst, om det så gjaldt livet – og her er liv ofte gått tapt. Denne strekningen har tvunget meg til å snu og reise hjem uten å komme til kirken fire søndager på rad. Den femte rodde vi med fem mann i en båt på åtte tønner omkring én mil på fem timer, så jeg i mørket og stor fare selv måtte ro med av all min kraft for å komme fram, mens bølgene mange ganger nesten slet oss i stykker mot de bratte bergene, der det var umulig å gå i land.

Den tredje av Hitras kirker er Kvenvær kapell, der det prekes hver femte søndag, fordi denne kirken både har den minste menigheten og ligger nesten fire danske mil fra hovedkirken. Kirken ble i gammel tid bygd av menigheten selv. Men da den brant ned etter lynnedslag for omkring 20 år siden, ble kirkeeieren, etter at daværende sogneprest herr Broch hadde lagt fram saken, dømt til å bygge opp og holde vedlike også denne kirken på egen bekostning, som de andre. Den står oppå et berg der jorda ikke er dyp nok til å dekke likkistene. Derfor var selv ferske lik utsatt for at svin rotet i dem så lenge det ikke var gjerde rundt kirkegårdene – men de er nå nylig inngjerdet overalt.

De tre kirkene som er nevnt (Dolmøy, Fillan og Kvenvær), er nå i private hender. Eierne får kirkenes inntekter og er derfor forpliktet til å holde dem vedlike. Men den fjerde, Sletta kirke, nesten fire mil nord for hovedkirken, er bygd av menigheten. For omkring 20 år siden ble den flyttet fra øya Sula, som ligger to mil lenger ute i havet, inn til der den står nå – til litt større beleilighet for både prest og menighet. Forgjengeren min, herr Ludvig Broch, forsøkte å få eieren av de andre kirkene, som også fikk inntektene fra Sletta-menigheten, til å holde også denne kirkebygningen vedlike. Men en kongelig kommisjon frikjente kirkeeieren, fordi menigheten selv hadde satt opp bygningen og derfor selv skulle holde den vedlike.

Da jeg kom, hadde bygningen stått uten reparasjon i 16 år, og ingenting var gjort for å holde den vedlike. Jeg gikk da på husbesøk og overtalte hver eneste mann i menigheten til å gi et fast beløp ved hver kirkelig handling – for hver som gikk til alters, hver barnedåp, hver kirkegangskone, hver gravferd og så videre – til kirkens vedlikehold. Et reglement som ble skrevet med alles samtykke, ble så stadfestet av stiftsøvrigheten som en lov som ikke kunne brytes. Nå blir det hvert år samlet inn nesten 50 riksdaler av fire pålitelige sognemenn, som hvert nyttår må vise fram regnskapsboka si, så den kan sammenlignes med sogneprestens kontrabok over kirkens inntekter og utgifter. Veien fra hovedkirken hit faller på presten hver fjerde uke, for det meste over åpent hav. Den har svært ofte satt meg i største livsfare og til slutt tatt helsa fra meg. Denne kirken er – enda den er bygd på bekostning av en menighet som betaler tiende til de andre kirkene – både den vakreste og den mest romslige.

Den femte kirken, som ble ubrukelig for omkring 18 år siden, het Titteren kirke. Den ligger tre mil nordvest for hovedkirken, på den lille øya eller fiskeværet Titteren. Svært få av sognets egne folk søkte dit. For kirken ble bygd (det kan bevises med gamle dokumenter) aller først i eldgammel tid, mens fisket var langt rikere enn nå, så mange mennesker samlet seg der fra mange bygder. På dette stedet fant de første kristne misjonærene den beste anledningen til å kalle folk sammen til Guds kirke, og her fikk disse apostlene også best betalt for strevet, med en viss andel av det rike fisket. Den gode skikken holdt seg helt til for 18 år siden: Hver båt ga en gave, kalt skårfisk, til presten som tjenestegjorde i de store fiskeriene.

Men siden fisket minket, ødselhet og latskap tok til, og man med bedre sjømannskap heller ikke lenger fant så mange minnesmerker over ulykkelige sjøfolk som før blant disse aller farligste klippene og skjærene, disse Skyllaer og Karybdiser som hver skipper ennå peker på med gys – siden den lykkelige tida har ingen brydd seg om å holde Titteren kirke vedlike. Enda ligger det her et par hundre båter hver vår i fem–seks uker, og de trengte sannelig tilsyn og formaning fra en rettsindig lærer. Derfor har jeg også tre år på rad forberedt meg på først å oppmuntre fiskerne som lå der, til å sette kirken i stand. Men uoverkommelige hindringer har alltid lagt seg i veien. Særlig har det ikke vært mulig å få husrom på øya til presten, så fullt har hvert rom vært av fiskere, også fra sogn 30 mil borte. Denne kirken var før også et vartegn som både skippere og fiskere seilte etter, og et med de fisket etter, for den kunne sees nesten to mil til havs. Men nå, når hele taket har falt ned og bare de fire veggene står igjen, er den usynlig – til stor skade for mange.

Den største av øyene i prestegjeldet er den såkalte Faste-Hitra – ikke fordi den henger sammen med fastlandet, men fordi den av alle Hitra-øyene ligger nærmest fastlandet, og fordi den er mange ganger større enn de fleste andre øyene. Den strekker seg 9 danske mil i lengden fra sørvest til nordøst og 3 danske mil i bredden fra nordvest til sørøst. Derfra er det en halv mil over en smal fjord til nærmeste fastlandsprestegjeld, Hemne. Det var før slått sammen med Hitra, men ble for 18 år siden gjort til eget prestegjeld. Ved kongelig resolusjon beholdt likevel sognepresten på Hitra fem skogkledde prestebordsgårder i Hemne, for å få det båt- og bygningstømmeret han trenger, og som ikke er å få i de små skogene som er igjen på Faste-Hitra.

Gamle folk forteller at de har hørt av fedrene sine at Faste-Hitra og de fleste andre øyene rundt en gang var dekket av tett skog overalt, men at innbyggernes uforstand, ildebrann og fiendehånd har ødelagt det meste. Så mye ser man: Nå finnes det bare på Faste-Hitra et lite område med spinkle furutrær ved sørstranda og litt av samme slag midt på øya. Det kan nesten bare brukes til små bondehus og ved, og selv det kan bare hentes om vinteren på sledeføre. Likevel har en kjøpmann i Trondheim, Peder Falk, en jemtlending, kjøpt gården Havn på sørsiden av Hitra, den som vender mot fastlandet og kalles Inn-Hitra. Han ville finne tømmer der til et skipsverft han har anlagt, og derfra skal det første skipet nylig ha gått av stabelen.

Midt på denne største øya er det mange sjøer eller ferskvann. Noen er en kvart mil i omkrets, andre mer enn en halv. De renner stort sett over i hverandre og strekker seg nesten fra den ene enden av øya til den andre, så man om vinteren, når vannene har lagt seg, kan kjøre nesten over hele øya på isen. Det kommer godt med når man skal hogge skog. Vannene har ørret og småaure, som kan tas både med krok og settegarn. Men innbyggerne bryr seg lite eller ikke om dette fisket, fordi det mer lønnsomme fisket i sjøen tar all oppmerksomheten deres. Mange steder har vannene også så stort fall at man godt kunne sette opp sager og kverner. Noen finnes nede ved sjøen eller stranda, men langt flere kunne anlegges oppe i landet. Ja, om landet ble bebodd, kunne disse ferskvannene gjøre det lettere for landfolket å omgås og handle med sjøfolket ved å fare gjennom dem med båt, ettersom veiene over land de fleste stedene ville bli altfor tunge.

Nå er denne store øya for det meste bare bebodd nede ved sjøen. Der har folk all åkeren og enga si innenfor tre–fire børseskudd fra stranda, og den jorda er slett ikke så fruktbar som strekningene høyere oppe i landet. Det viser de få gårdene som ligger en kvart eller en halv mil fra stranda – som Undås, Leigvam, Smaag og Helbustad. Fordi de ligger høyere oppe i landet, gir de alle langt mer høy og korn enn gårdene nær strandkanten. Den meste og beste jorda ligger altså ubrukt på en strekning av 9 danske mils lengde og 3 danske mils bredde på denne ene øya. Overalt finner man sletter, noen på en halv og andre på en hel mil, mellom fjellene, vannene og skogene. De er for det meste grodd til med lyng, einer og tykk, ufruktbar mose, som overalt kveler gresset når det ikke slås hvert år og enga aldri gjødsles.

Men hvor mye dyrking og gjødsel kunne gjøre dette stedet bedre, som andre steder, ser man aller tydeligst av ei stor eng, en mil på lengden og bredden, som kalles Kvam-myra. Den ligger over en mil oppe i landet fra nærmeste bebodde sted, så verken folk eller fe trår der, unntatt når folk enkelte år reiser dit for å plukke multer. Da ser man en utallig mengde gråmåker og andre fugler som legger egg og får unger der, for å være trygge for menneskehånd. Gjødselen fra fuglene får gresset der til å vokse frodigst av alt, så man kunne slått mange lass høy der – om noen kunne nå fram for den lange og tunge veien.

Den nest største øya heter Frøya, 4½ dansk mil lang og 1½ mil bred, og strekker seg lenger ut mot havet fra nordvest til nordøst. Denne øya er, som de andre, bare bebodd nede ved sjøen eller stranda, men oppe i landet ser man de samme slettene mellom fjellene som på Faste-Hitra. Særlig på siden som vender nærmest ut mot havet, finnes det ved stranda et stykke godt, tørt åkerland, en halv mil langt og en halv fjerding bredt, som ingen på lang tid har villet bo på. Grunnen er at sjøen er grunn der, vannet nær land er ikke dypt nok til at de kan legge rett til land med båtene, men må (som i Danmark) vasse for å dra båtene i land. De fleste andre stedene er vannet så dypt helt inn til land at man kan gå rett fra båten og opp på land.

Med Frøya er den tidligere nevnte øya Titteren bundet sammen, på sørvestsiden, med en bru over en svært smal renne ved stranda. Titteren er et helt flatt og jevnt land uten fjell, omkring en halv mil i omkrets, bebodd av én eneste handlende borger og ni til ti husmenn. Bortsett fra siden der Titteren henger sammen med Frøya, er den på alle kanter omgitt av det ville havet, og bruset fra det får dette lille landet til å bevege seg som i et jordskjelv. Det blir enda verre av en strøm like ved, kalt Svalg-Ballen, der en del av det ville havet styrter gjennom en åpning mellom Titteren og Frøya og ut i en annen del av det åpne havet. Det skjer med så stor kraft at det hvite skummet kan sees mange favner opp i lufta en halv mil unna, og husene, ja sengene, rister på øya – det har jeg selv opplevd.

Mellom Frøya og Faste-Hitra ligger Dolmøya, 1½ mil lang og en halv mil bred, og strekker seg i lengden fra nordvest til sørøst. På den søndre halvdelen står kirken og prestegården med ni husmannsplasser under seg. Den nordre halvdelen av Dolmøya er for det meste kirkegods. Her, som på de andre øyene, bor alle tett ved sjøen, for oppe i landet er det store, jevne strekninger som ikke er dyrket, men grodd til med lyng, einer og mose.

Det finnes også mange mindre bebodde øyer av samme slag. Noen har flere familier, andre bare én. Andre igjen brukes til beite for kyr og sauer, som ofte må flyttes mange ganger i løpet av sommeren fra den ene øya til den andre for å finne mat.

Til slutt er Froøyene verdt å nevne. De ligger lengst nord i havet, 7½ danske mil fra hovedkirken og 3 danske mil fra det fjerneste annekset, Sletta. For 20–30 år siden var Froøyene ikke bebodd. Så ble det gitt skattefrihet til dem som ville slå seg ned der, og på den måten ble sju familier overtalt til å bosette seg på disse stedene så langt ute i det ville havet. Straks oppdaget beboerne viktige næringsveier – ikke bare fiske, men også feavl (gresset ser ut til å gro best på de øyene som ligger lengst til havs), eggvær, dunvær og kobbefangst (for på disse utskjærene, der fremmede ikke så lett kommer, er det rikelig med egg fra sjøfugl, ærfugldun og kobbe eller sel) og tidvis en god del vrakgods fra forliste skip. Disse fordelene fikk den nåværende eieren til å kjøpe Froøyene for 5400 riksdaler. Han bor selv på en av øyene, Sanø, og har seks husmenn under seg: to på Verø, to på Burø, én på Nord-Buan og én på Jessingen. I tillegg til Froøyene er det en stor mengde andre øyer som ikke er bebodd, men som godt kunne vært det. Dem ser man ligge øde rundt seg på en strekning av to norske mil, og for å få folk til å bo der, trengtes bare en rimelig oppmuntring både til eieren og nybyggerne.

2. kapittel

Om jordbruket på Hitra

Som nevnt bor og dyrker nesten alle hitterværinger bare jorda som ligger tett ved sjøen eller stranda. Den er for det meste myrlendt eller sumpig og våt, løs og svampaktig. Den trenger gjødsel minst hvert annet år, trolig fordi kraften i gjødselen trekker altfor fort og for dypt ned gjennom den løse jorda, og derfor lønner det seg best å pløye dypt. Den sure, kalde fuktigheten i jorda gjør også at den stadig må gjødsles, og derfor må man tappe ut overflødig væte med åpne sidegrøfter og mange lukkede, steinsatte tverrgrøfter. Den tredje grunnen til at det hele tida må gjødsles, er at åkeren brukes hvert eneste år uten hvile. Om disse tre feilene ble rettet – jorda alltid pløyd dypt, grøftene holdt i stand og jorda fikk hvile fire–fem år – ville det trengs mindre gjødsel. Mer jord kunne med tida dyrkes, om ikke til åker, så til eng, og strevet ville lønne seg mange ganger bedre enn nå, når fire fold er det høyeste man oppnår på Hitra i de beste årene.

Men til dyp pløying trengs sterkere hester enn dem hitterværingene holder. De har ofte så mange kyr at de står uten fôr om våren og må spenne utsultede hester for plogen. Høstpløying og grøftegraving blir også forsømt på grunn av ubetydelige fiskerier. Fordi hestene er så kraftløse, brukes harva heller ikke på langt nær så flittig som den burde. Etter harvinga pleier man å hekte, det vil si å hakke kornet ned i den sådde jorda med et spisst jern på et langt treskaft. Men dels går dette arbeidet svært sakte og blir dermed kostbart, dels ser det ikke ut til at kornet blir like godt bevart eller kommer like dypt ned i jorda når mange, ofte slurvete hender hakker, som ved et ordentlig arbeid med jernharv. Den, i likhet med plogen, måtte da trekkes av sterkere hester enn vanlig, og av flere enn to, som er det som brukes overalt.

Ved innhøstinga skjæres kornet med en krum kniv på et treskaft, kalt segel. Med denne i den ene hånda bøyer de hodet nesten ned til bakken, holder i toppen av kornet med den andre hånda og skjærer på én gang så mye som kan spennes mellom begge hender. Det binder de straks, før de skjærer mer, med et bånd som de i samme øyeblikk tvinner av kornet. Ti til tolv slike små kornbånd settes på en staur som er slått så fast i bakken at vinden ikke kan rive den over ende. Slik står kornet minst åtte dager, av og til lenger, alt etter været, til det er helt tørt. Denne framgangsmåten ser ut til å passe best her, for den fuktige jorda og den våte lufta ville neppe la kornet tørke om det lå lenge på stubben eller sto oppreist på rot, bundet i store nek.

Når kornet er vel tørket på denne måten, holder det seg bedre enn i Danmark. Det blir aldri muggent eller brent, enda det ikke kastes, men ligger hele tre alen tykt (etter treskinga) fra årets begynnelse til årets slutt. Men så nyttig som denne skikken er på noen måter, så skadelig er den på andre. Når kornet skal kjøres inn, drar de fleste de skjøre, tørre små bundtene av stauren ute på åkeren. Da faller altfor mye korn av og går til spille. Det kunne vært unngått om man la stauren med kornet på lasset og ikke plukket bundtene av før alt var kommet inn på låven, der det som falt av, kunne samles opp og brukes.

Heller ikke har man de beste innretningene for tresking. Låvegolvet er lagt av bord, som oftest ikke er tette, og det er hulrom under, fordi låven som regel bygges på et berg for å unngå fukt. Gjennom sprekkene i golvet spilles en del, og hulrommet under gjør at golvet ikke tåler slaget fra sliul ordentlig. Sliulen er heller ikke så tykk i enden som den burde være. Alle disse feilene gjør at to voksne på låven (for her står ingen hitterværing og tresker alene) ikke kan treske mer enn seks skjepper, sjelden en tønne, om dagen. Kornet beholder også altfor mye agner og annen urenhet, fordi man sjelden renser det ordentlig.

Større dyktighet synes Hitras innbyggere å ha oppnådd i feavlen, både med kyr, sauer og geiter. Om sommeren passes buskapen av et halvvoksent barn, som holder den borte fra åker og eng, og slik spares en utrolig mengde kostbare gjerder. Bor det flere brukere eller beboere på én plass, bytter ungdommene på å gjete de felles dyrene hver sine dager, til kornet er høstet. Da trengs ikke gjeting lenger, for man er ikke plaget av rovdyr på disse øyene.

For å forbedre enga, så den kan fø flere dyr, bruker man (men ikke overalt) denne skikken: I stedet for å drive buskapen i hus om sommernatta gjerder man inn et stykke av den magre enga med grinder, så stort at dyrene får plass. Når stykket er gjødslet slik ved at dyrene er stengt inne der om natta i åtte dager, flyttes grindene til neste stykke. Slik blir den ufruktbare mosen tråkket i stykker, jorda gjødslet og gresset økt. Men det gir sjelden stor fordel for melka om sommeren, for dyrene, som bare spiser lite om dagen på grunn av varmen, hindres da også om natta i å finne seg mat.

Om vinteren stelles kyr og sauer (på hittermål: buskap) bare av én eller to kvinner, som derfor kalles budeier. De både melker, måker og fôrer. Som regel holdes det flere kyr enn det kan fôres med bare høy og halm. Disse to blandes sammen og deles ut i så små, sammenvridde porsjoner at man kan holde dem under armen, fire ganger om dagen til hver ku, av og til blandet med varmt og av og til med kaldt vann i et spann som kalles bløtbøtte. Men i denne blandinga av høy og halm roter kyrne så lenge etter høyet at halmen blir slafset over, gjort til åte og ødelagt, så man ser gjødselhaugene halvfulle av halm.

Dette og andre feil gjør at dyrene, særlig om våren, ofte må ha tang og et annet svært næringsrikt sjøgress kalt tare. Den hentes fra små holmer og skjær ute i havet, der den vokser ved foten av bergene nede i sjøen, og må hentes ved stor fjære med stor fare. Tangen og taren kokes i vann som kål eller suppe. Får man samtidig hoder av den store fisken som kommer inn om våren, eller av en småfisk som søker mot land om vinteren og kalles mort, kokes fisken sammen med tangen eller taren. Kyrne, ja av og til også hestene og sauene, eter det med største begjær, og det øker melka kraftig. Melka får ingen bismak, men virker tynnere og gir en seig fløte.

Mange år ser man verken stor eller liten fisk ved land, og den styrkende taren vokser svært sent i lange vintre. Slike uhell gjør ofte at mange dyr går til grunne, og det kunne sikkert vært unngått ved å la utpinte åkrer hvile og så dem til med kløver, som vokser vilt enkelte steder, men som ingen ennå dyrker i disse traktene. Skaden av denne mangelen så man også våren 1780, da mange på grunn av den lange snøvinteren ikke kunne slippe buskapen ut på marka om vinteren så mye som vanlig. De måtte fôre dyrene inne hver dag, fikk til slutt fôrmangel og mistet en stor del av buskapen. Den hjelpen man har i innlandet av lauv og bark som samles til fôr, finnes bare noen få steder på Inn-Hitra, der det er skog.

Til saueavl er det de aller beste mulighetene, men få bruker dem. Mange øyer hører til bestemte gårder, og der kan en stor mengde utegangersau eller villsau fø seg uten minste kostnad – men ikke uten fare. Villsauen får ingenting fra menneskehånd, men klarer seg selv under åpen himmel både vinter og sommer, og den gir tre–fire ganger så mye ull som sauen som går hjemme, ja, ull så hvit, ren og fin som bomull. Likevel hender det ofte at en sau dreper seg ved å falle ned fra de bratte bergene, blir tatt av ørnen, eller fyker ned og kveles i kløftene i fjellet. Til tross for disse farene og tapet man frykter, og som av og til er sikkert, legger likevel noen vinn på villsau, og som oftest har de stor nytte av den. Den beste rasen når det gjelder ull, er en engelsk rase, større enn vanlig, med fin, krøllet ull og lange haler. Den rasen som tåler kulda best, er den norske, mindre enn den engelske og med lang, grov ull.

En blanding av begge rasene ser ut til å være den beste på alle måtene som er nevnt. Villsauen klippes bare én gang, like etter sankthans. Sauene melker man ikke her, men geitene, som noen holder i temmelig stort antall, og som gir rikelig med både ost og smør. Geitene klarer seg stort sett ute om vinteren og finner den beste maten i knoppene og de små kvistene på kratt. Men de er vanskelige å gjete. De river seg ofte løs fra gjeteren, danser lystig rundt i åkeren og lar ikke et aks stå igjen der de kommer til og får ro til å gjøre unna. Årskje og kastrerte bukker smaker nesten som vær og lam, men gamle geiter og ukastrerte gamle bukker blir seige og stramme.

Til fremme for feavlen og for at folketallet kan øke, er åker og eng blitt merkbart bedre på Hitra siden Nils Justesen Eidet ble et oppmuntrende eksempel for folk her – dels ved egen flid, dels ved belønning og ros fra Det kongelige landhusholdningsselskap i København. Denne bonden hadde bygslet en gård av prestebordsgodset på Hitra, Eidet. I mange år hadde den vært regnet som ubeboelig. Den ene brukeren etter den andre hadde forlatt den, husene hadde falt sammen og markene var forsømt, og til slutt hadde rentekammeret satt den ned fra to spann til ett. Hit kom Nils Justesen og kona hans med tomme hender. De bygde opp alle husene på gården på nytt, tappet den sumpige jorda med en stor mengde grøfter, både åpne og lukkede, og ga ei elv som fosset ned over markene hans et nytt løp, til fordel for eng og åker. Slik skaffet han seg land til 20 tønner utsæd, der man før ikke kunne så mer enn to–tre tønner, og fôr til 20 voksne storfe i tillegg til en stor mengde sauer og geiter, der det før bare kunne fø et lite antall av hvert slag.

Formuen hans vokste dag for dag ved flid, husholdning og Guds velsignelse, men jeg så ham alltid fornøyd, ydmyk, gavmild og takknemlig mot forsynet. Hver fjerde uke gikk veien min til et av annekskirkene gjennom gården hans. Da fulgte han meg alltid til kirken, var med på gudstjenesten med mer enn vanlig andakt og oppbygde både meg og seg selv ved å snakke etterpå om sannhetene vi hadde hørt. Han bar også mange frukter av Guds ord i tålmodighet, gikk foran som et godt eksempel for huset sitt, besøkte jevnlig syke naboer, styrket dem som var i nød og lånte ut til de fattige. Ja, han viste med sitt eksempel at den gode kristne og den dyktige borger godt kan være én og samme person, for han trodde at han tjente Gud også med sine jordiske gjerninger. Derfor så man ham arbeide hver hverdag med lett sinn fra tidlig morgen til sent på kveld. Når dagen var gått med til markarbeid, brukte han (som aldri drev det minste sjøbruk) vinterkveldene til å binde fiskegarn, som han solgte til mange makelige fiskere som ikke dyrket jorda og likevel ikke gadd binde garna sine selv.

Denne sjeldne, aktverdige mannen ble kjent for Det kongelige landhusholdningsselskap, som [i 1772] belønnet ham med en stor sølvpokal, en gullmedalje og et oppmuntrende brev. Denne påskjønnelsen fra så høye hender ga min gamle manns flid og dyktighet nye vinger. Han satte sine siste krefter inn mot den harde naturen: I tillegg til mange flere grøfter for å forbedre åker og eng bar han myrjord to alen høyt opp på de nakne, grå steinknausene, gjorde den mest ufruktbare mose til de vakreste kornaks, gjorde stein til fruktbart land og skaffet seg slik fem tønner utsæd oppe på bergene. Jeg har med egne øyne sett at det i flere år var de aller mest fruktbare av åkrene hans. Denne uvanlige fliten og arbeidsomheten meldte jeg til Det kongelige landhusholdningsselskap, som [i 1778] påskjønnet den for annen gang med en sølvmedalje verdt 20 riksdaler og 20 riksdaler i penger.

Mannens flid er desto mer prisverdig fordi han stort sett har lært seg alt selv. Han var født og oppvokst i nabobygda Hemne, der man særlig i hans tid overalt foraktet jordbruk og levde nesten bare av å ødelegge skogene. Han derimot har latt skogen rundt gården sin vokse fra et alenhøyt kratt til tre favners høyde på en fjerdings omkrets. Rosen hans blir ikke mindre når man har sett den ydmyke nøysomheten og beskjedenheten som fulgte hans dyd og dyktighet. Enda stolt prakt og luksus på borg rår i disse traktene, både blant mange bønder og en del av de fornemme, enda Nils J. Eidets eneste barn, to døtre, ble gift med velstående borgere og handelsmenn på Hitra, og enda han selv hadde råd nok til å konkurrere med andre i prakt, ville han likevel ikke kle seg finere enn en vanlig bonde. Mot manges overtalelser gikk han alltid i den grå kufta si, med forakt for den falske æren verden viser glitrende prakt. At disse ytre tegnene på ydmykhet hadde rot i et ydmykt hjerte, har han ofte vist meg, når han med tårer i øynene flere ganger bekjente sin glede over og sin uverdighet til Guds og kongens nåde.

Denne mannens hedrede og belønnede dyd vakte nok misunnelse, men også et prisverdig kappløp. Mange så nå ikke bare at det var mulig å forbedre jordbruket på Hitra, men også at det ga både ære og dobbel nytte. Noen kappes om å forbedre jordbruket. Man lærte ikke bare å tørrlegge åker og eng med gode grøfter. Nils J. Eidets eksempel viste også en ny måte å gjødsle med tang på: Den kjøres helt fersk ut på åkeren etter at kornet er harvet ned. Det kveler alt ugress, og kornet vokser merkbart bedre, i alle fall det året gjødselen blir lagt på.

Det kornet som sås mest og gror best på Hitra, er det såkalte blandkornet, en blanding av bygg og havre. Bygget klarer seg ikke så godt når det sås alene, trolig fordi jorda overalt er svært løs, så de svake byggstråene lettest legger seg og dermed ikke blir helt modne. De stivere havrestråene holder derimot både seg selv og kornstråene som er blandet inn, bedre oppe, og tåler mer fuktighet enn bygget alene. Vinterrug kan ikke vokse her, unntatt på noen få tørre, sandete flekker. De andre åkerstykkene er for fuktige, så rugen råtner før den kan vokse noe særlig om våren. Vårrug, eller værling, klarer seg derimot bedre når året ikke er altfor vått. Men den dyrkes svært lite, fordi de fleste bare spiser havreflatbrød, og de få rugbrødene som gammel skikk krever til høytidene, kjøper de heller hos borgeren. Erter og hvete kan slett ikke modnes her – det har jeg selv erfart.

Potetdyrking hadde ingen tatt opp på Hitra, ja ingen i stor skala i hele Trondheims stift, bortsett fra to skotter (en ved Trondheim og en ved Kristiansund), før jeg kom. Fra dansk Holstein hadde jeg i 1766 tatt med meg både poteter og kunnskap om hvordan de skal stelles, til Sjælland. Ett år som student og fem år som prest på Sjælland hadde jeg dyrket poteter, så det var nesten blitt min annen natur. Med stort strev og store kostnader kjøpte jeg de to første tønnene med settepoteter på Hitra fra et skotsk fartøy i Trondheim, 15 mil fra meg. Første året fikk jeg bare 25 tønner. Andre året satte jeg seks tønner og høstet 96, og av dem solgte jeg 60 tønner i Trondheim for 9 mark tønna – enda det aldri før var solgt korn fra Hitra til Trondheim, og aller minst poteter. En så uvanlig gevinst av et lite jordstykke på to tønner utsæd, på et av de mest ufruktbare stedene, fikk mange til å legge merke til potetene. Både sognefolket mitt og mange som kom fra andre sogn for å fiske, fikk settepoteter og veiledning hos meg.

Mange fiskere som aldri hadde sådd (eller ennå sår) noe annet, og som før hadde kastet gjødselen sin i sjøen, brukte den nå, blandet med myrjord, til å lage åkrer på bergene for potetdyrking. Noen – blant dem Henrich Strøm på et strandsete som heter Iversneset på Hitra – dyrket ikke bare poteter til eget hus, men gjemte alltid overskuddet som settepoteter og solgte dem til andre om våren. Fordi alle andre måter å oppbevare dem på, også i jorda, var svært vanskelige i dette aller fuktigste landet, fant han opp en ny, langt sikrere og enklere måte å holde potetene fra å råtne på: Først tørket han dem godt ved å spre dem tynt utover på luftige loft, og så pakket han dem i vindtette tønner, så tett slått igjen at ingen luft kunne trenge gjennom. Det har jeg prøvd selv. Jeg satte tønnene på helt kalde loft og hadde ikke én råtten eller spirende potet om våren. For denne fliten med potetene ble Henrich Strøm i 1779 belønnet med 10 riksdaler av Det kongelige landhusholdningsselskap, og det har oppmuntret enda flere til å dyrke poteter.

Poteten er den mest lønnsomme avlingen for Norge, som har lite åkerland. Ingen annen avling gir så mange fold på et lite jordstykke, poteten slår heller aldri så mye feil i vanskelige år som andre avlinger, og den er alltid mer smakfull og nærende enn det tørre barkemelet eller det usle brødet av tørrfisk som den sultne ofte må fylles med i stedet for å få næring i uår. Hvor heldig er det da ikke for dette landet at potetene nesten er blitt allemannseie! I alle fall så vanlige i Trondheims stift at jeg i 1780 ikke lenger kunne føre poteter til Trondheim uten tap, så rikelig er tilførselen blitt – mest fra innlandsbygdene, der den tørrere jorda passer bedre for poteter enn de fuktige åkerflekkene ved sjøen. Blant fiskerne spiser man ofte poteter i stedet for brød til fisken, både til tørr, saltet og fersk fisk. Poteten gjør, som kjent, rugbrødet saftig og godt. Flatbrød av havremel blandet med poteter blir et lekkert, sprøtt bakverk, så det vil man bare bruke ved høytidelige anledninger.

Særlig er poteten god til å binde brødet sammen når det ved visse ulykkelige tilfeller faller helt fra hverandre. Jeg tenker på uår, som her kan være av tre slag: grønnår, frostår og skinnår. Noen ganger regner det hele sommeren. Da modnes ikke kornet, men må høstes grønt, og melet blir fullt av sår og henger ikke sammen verken til brød eller grøt – det kalles grønnår. Andre ganger mangler regnet nesten hele sommeren. Solsteiken brenner kornet, strå og aks blir korte og kjernen liten, men brukbar og nærende – det kalles skinnår. Og noen ganger står det rikelig med korn på åkeren om høsten, men så kommer frosten mens kornet ennå står på rot. Da blir kjernen som aske, helt ubrukelig til mat, og man har grunn til å klage over frostår. I alle disse uårene ville livet sikkert bli berget og utallige plager unngått om poteter ble hver manns avling, for i tolv år har de aldri gitt meg mindre enn ti fold, og som regel mer. Ellers gir storm også noen ganger uår for kornet, når vinden pisker kjernene av like før innhøstinga, eller når uvanlig harde vinder tørker og visner kornet og gjør akset hvitt like før det blir modent. Det skjedde i de stormårene alle husker så godt, 1778 og 1779, og fordi slikt er så sjeldent, har man ennå ikke gitt dem noe eget navn.

Skulle jordbruket her bli merkbart bedre, og skulle alle de stedene på Hitra-øyene som kan bebos, bli dyrket opp, ville det kreve kraftig hjelp og stor varsomhet. Hitterværingene vennes til fiske fra barnsben av og får ved lang øvelse så stor dyktighet i og smak for dette arbeidet at livet deres ser ut til å være like uatskillelig fra sjøen som fiskens. Fiskerens fare og strev er til visse tider større enn bondens, men andre tider har han desto flere hviledager. Derfor avskyr de land og landarbeid, som alltid gir noe å gjøre. Satte man disse vannsyke og landskye hitterværingene til å bo på steder oppe i landet, langt fra havet, ville de, uansett hvor mye støtte de fikk, snart forlate både hus og gård for å vende tilbake til sitt element. Satte man i stedet landfolk under 30 år på de beboelige plassene i landet, ville de – som unge kan venne seg til alt – snart få smak for Hitras ledige dager og gjerne underkaste seg fiskeriets slit for å få nyte lediggangen.

De rette beboerne på disse strekningene er derimot fattige, arbeidsomme folk fra innlandsbygdene, framfor alt over 30–40 år, som er så vant med landarbeid at de ikke så lett kan vennes av med det. Ingen med særlig formue lar seg overtale til slikt; de blir heller på det hjemstedet de kjenner, enn å sette formuen sin på spill i det uvisse og ukjente. Men skulle slik nybygging bli mulig for fattigfolk, var det ikke nok å friste dem med løfter om belønninger og æresbevisninger. De måtte også få betydelig hjelp: Bygningstømmer måtte fraktes til dem der de skulle bo, én eller to hester, to kyr og noen sauer og geiter måtte lånes ut til dem i seks–åtte år, og de måtte også få skattefrihet en tid. Når den fastsatte tida var ute, plassen var dyrket opp og rydderen kunne antas å ha høstet fruktene av sin flid – eller rettere sagt når den første beboeren flyttet eller døde – skulle sønnen hans, om han hadde en og ville overta plassen, være pliktig til å betale tilbake en fastsatt del av utgiftene, eller finne seg i at bygselen eller eiendommen ble satt på auksjon.

Eieren av slike beboelige plasser, som ligger langt borte fra ham og er ham til liten nytte, skulle først få tilbud om å gi forskuddet selv, mot å høste fruktene etterpå. Var eieren uvillig, skulle han være pliktig til å overlate slike plasser, som er unyttige eller lite verdt for ham, men nyttige for almenheten, til den som bød mest på disse vilkårene – og fantes ingen, til landsfaderen selv. Kunne og fikk man sette dette forslaget ut i livet, ville Hitra-øyene sikkert fø ti ganger så mange mennesker som nå, når så lite av de vidstrakte landstrekningene blir brukt, og bare helt nede ved havet. I stedet for de omkring 500 familiene som bor her nå, ville disse øyene med tida sikkert gi plass og føde for 1500, og ett sogn ville bli til mange. Men alt dette er nok mer å ønske enn å håpe.

3. kapittel

Om sjøbruket på Hitra

Landet på Hitra-øyene er overalt ufremkommelig, unntatt på sledeføre om vinteren. Her finnes verken vei eller sti, bortsett fra for gående om sommeren, og da må man med største besvær dra kornet og høyet hjem på slede, fordi udyrkede myrer og store fjell gjør det svært vanskelig å bruke vogn nær havet. Fordi det er så tungvint å ferdes langt over land, må hver mann ha båt. Man ror ikke bare fra den ene øya til den andre; også folk som bor på samme øy, besøker alltid hverandre med båt. De trenger båter både til den daglige ferdselen, til forskjellige slags fiske, til å flytte buskapen fra øy til øy, til å selge fisken og til å hente ved og korn. Derfor må de fleste steder holde båter i flere størrelser, og disse framkomstmidlene er langt dyrere enn vogner i Danmark.

Overalt her bruker man bare ett seil, nesten like bredt oppe og nede. Båtene er smalere enn joller i Christiania og svært spisse i begge ender, og derfor går de raskest gjennom vannet. Ellers er alle fartøyer, også de største på 60 lester, åpne og uten dekk, både her og langs hele kysten 100 mil nordover. De står derfor i stor fare for å få sjøer over seg på åpent hav. Men fordi de er åpne, kan de laste desto mer tørrfisk, og det er det som mest skipes ut herfra. Når båten er fullastet, settes det staker fast ned i lasten. Stakene står skrått utover et par favner over ripa, og mot dem settes det bord på begge sider, og mellom dem pakkes tørrfisken, av og til halvveis opp på masta. Oppå tørrfisken legges sammenpløyde bord, en favn brede, kalt flager, som skal beskytte lasten mot fukt, regn og sjøsprøyt. Sjøen renner ned de skrå flagene uten å trenge mye gjennom, så lenge sjøene ikke er altfor mange og harde.

Av denne typen fartøy går det nå bare ett fra Hitra, hver vår med fiskevarer til Bergen. Mange gikk herfra i gamle dager, da bøndene på Hitra solgte all fisken sin og tok alt de trengte, hos handelsmennene eller de såkalte landkremmerne, som den gang kunne leve godt, ja bli rike, i stort antall. Men foruden denne ene fiskejekta fra Hitra seiler mer enn 100 i forskjellige størrelser til Bergen fra kysten sør for Hitra, og mer enn 100 fra Nordland, opptil 100 mil nord for Hitra. Hadde disse fartøyene ordentlig dekk og vanlige seil, kunne de føre varene sine – tørrfisk, sild og tran – til steder lenger borte enn Bergen. Da kunne de både tjene mer og selge billigere, selv om det rike Bergen da måtte overlate noen av sine overflødige fordeler til andre.

Fisken som tas på Hitra og selges til byene, er av flere slag. Først om våren, fra februar og et stykke ut i april, fisker man en slags stor torsk som kalles skrei. Den er blekere, smalere over sporden og spissere i hodet enn annen torsk, men den kan av og til være vanskelig å skille fra. Denne fisken er som visse trekkfugler: Den viser seg bare seks–åtte uker på grunnene hver vår, noen ganger i stor mengde, andre ganger svært sparsomt. Noen år har man bare fått tjue og noen voger i alle tre tiendepartene, andre år 600 voger. For lenge siden, forteller gamle folk, var denne fisken helt ukjent her, og man fikk da en del annen småfisk, som nå ikke tas i så stor mengde. Senere viste skreien seg, men ikke nærmere land enn to–tre mil. Så kom den inn i de smaleste sundene, bare noen få favner brede, ja så nær land at man i stedet for å ha én eller to roere til å holde båten mot vind og strøm mens de andre fisker, slik man må nå, den gang kunne fortøye båten med tau i land og dra båten full to–tre ganger om dagen.

I seks år har ikke skreien stått så nær land på Hitra, men likevel ofte i de smale sundene, der stormen ikke har kunnet hindre fisket så mye som på det ville havet eller de åpne fjordene. Der hindrer stormen folk i å dra en eneste fisk mange, ja de fleste, dagene i fisketida, og holder slik utrolige rikdommer tilbake i dypet – rikdommer som kunne vært hentet i mildere vær eller i smale sund som ligger i le for uværet.

Noen av grunnene til at fisket minker, kan kanskje legges fram til nærmere prøving. For det første virker fiskemåtene svært lite hensiktsmessige. Mest vanlig er det å ta skreien med dypsagn, et snøre på 100 favner eller mer med en angel (en spiss, skarp jernkrok) i enden. En halv favn over angelen har man bundet fast i snøret et smalt jernstykke, spisst i begge ender, som kalles jernstein eller, på hittermål, jarstein. Hensikten er å få redskapen raskere til bunns gjennom 100 til 150 favner dyp. Når fiskeren kjenner at jernsteinen står på bunnen, drar han snøret omkring halvannen favn tilbake inn i båten, så angelen med agnet kan henge et lite stykke over bunnen.

Det vanligste agnet til å lokke fisken på kroken er fersk sild. Man skjærer av hele sidene og lar beinet bli igjen. Hvert sidestykke skjæres igjen i tre stykker på skrå, så de blir spisse i endene, og disse tre stykkene settes på angelen på én gang, slik at den blanke siden vender utover på det ytterste stykket. Da skinner agnet desto mer i øynene på fiskene og lokker dem raskere til. Men mang en vår er det lite fersk sild, og den kommer ikke i hver manns hender. Da må noen bruke enten saltsild eller skjell – det som kalles muslinger i Danmark og kråkeskjell på hittermål, fordi kråka tar det ved fjære som sin beste mat. Til det samme bruker man også andre skjell, to–tre ganger større enn blåskjell. Ved fullmåne er de fulle av kjøtt som ligner fullstendig på østers, men som folk ikke spiser – om de er spiselige, har jeg aldri prøvd. Disse er igjen av tre slag: kuskjell, vobskjell og harpeskjell. Kuskjell er formet som blåskjell, men mye større. Vobskjell er helt runde, grå på skallet og nesten to tommer tykke. Harpeskjell er større i omkrets enn vobskjell, men ikke så tykke, brunaktige og sjeldne. De har et par tommers flate på den ene siden, og derfra går dype riller med lik avstand ut til resten av kanten.

Skreien er ikke så glad i saltsild og skjell som i fersk sild. Når noen fiskere bruker fersk sild, og andre saltsild og skjell, går skreien i størst mengde til det lekreste agnet, og de andre fiskerne får lite eller ingenting. Men ble ikke fisken bortskjemt med for lekker mat av noen, og kunne alle bringes til å bruke samme agn på anglene sine – var slik enighet mulig blant de hundre båtene som ofte sitter side om side og fisker på en bestemt strekning på denne tida – kunne de (når det ikke var fersk sild til alle) overtales til å bruke bare saltsild eller bare skjell, som det alltid er å få. Da ville fisket blitt både større og jevnere fordelt. Det har erfaringen vist flere ganger når det har vært færre båter samlet, og de derfor lettere har kunnet bli enige om å bruke samme agn.

Den andre grunnen til at skreifisket minker, er uten tvil den stadige garnbruken på steder der de fleste fisker med angel eller krok. Disse garna er bundet med så store masker at man lett kan stikke en hånd gjennom hver. De er en favn brede eller dype; noen er omkring 30 favner lange og kalles halvgarn, andre omkring 60 favner og kalles heilgarn. I underkant og overkant og på sidene spennes garnet ut med fastsydde tau, en finger tykke, som først må strekkes så godt at de ikke tvinner seg – det kalles å skotte et garn. Maskene må trekkes slik at de står åpne med en spiss oppe, en spiss nede og en på hver side når garnet settes i sjøen, så fisken lettere setter seg fast med gjellebeinet eller en finne i de åpne maskene. Nederkanten av garnet, som skal stå på bunnen, har for hver favn et bånd der det bindes en lang, flat stein, litt større enn en hånd, for å holde garnet nede. I overkanten må det for hver favn bindes små flytende trestykker som kalles dupler. De er formet som kjegler, spisse nede og tykke og runde oppe, og festes til garnet med den smale enden, der det er boret et hull for snøret de bindes med. Den tykke enden står da opp og holder garnet utspent.

Duplene lages helst av selje, men i nødsfall av or, som det letteste og best flytende treet. Men ved stadig bruk kan det bli så vasstrukket at det synker som stein og ikke kan holde garnet utspent, og derfor må man ha dobbelt så mange dupler, så noen kan brukes mens andre tørker. Garna settes ut av to personer, én ved duppelsiden og én ved steinsiden, mens en tredje ror båten sakte framover. Der garnet slutter, har man festet et tau som er så langt at det når over vannet, og der viser et anker eller en trekloss i enden av tauet hvor garnet står. Det festes nemlig ikke i land, men settes med begge ender i åpen sjø, der man ikke kunne funnet det uten et slikt merke. Når garna skal tas opp igjen, særlig når det står mange i rad, av og til seks heilgarn, trenger to voksne all sin styrke mens den tredje ror. Jo mer fisk det er i garnet, desto bedre flyter det, og desto lettere er det å dra inn i båten.

Der man fisker slik med garn, får man sjelden eller aldri noe på snøre og angel. Garn er dyrt; et snøre koster ikke mer enn to–tre mark. Mer enn hundre fattige må da fiske med bare snøre, mot én velstående som kan bruke garn. Hva kunne vel ødelegge mer for almenheten? Særlig når erfaringen viser at når bare snøre brukes i rike fisketider på et fiskevær, kan hver mann dra like mye som når de under like forhold har brukt garn, mens garnfisket til noen få frarøver de mange store fordeler. Det hender også mange ganger at torskegarn som er satt ut over åpne fjorder eller hav, må stå urøkt med all fisken i så lenge på grunn av storm at fisken dels råtner, dels faller av – ja, garna slites i stykker og føres bort, og mange blir fattige av det. Dessuten: Når fisken om våren trekker inn fra havet og søker inn i sund og viker som ligger i le for stormen, blir den stoppet ved innløpet av de skadelige torskegarna. Den skremmes dels av motstanden den kjenner, dels av all den fisken som har falt av garna og råtnet, og snur og søker andre, roligere steder å gyte.

Av disse grunnene har jeg selv, både andre år og særlig våren 1780, sett skreien forlate kysten av Hitra, søke til havs og komme tilbake til oss fire uker etter vanlig fisketid, men da mager og i mindre mengde. Tre nabobygder, Bjørnør, Ørland og Åfjord, har fått kjenne denne sannheten så kraftig at de gamle rike fiskeriene er blitt helt ødelagt for dem av torskegarn (det sier de selv). I mange år har de ikke fisket noe hjemme, men har måttet søke til fiskeværene på Hitra, der garnfisket begynte senere og garn ennå ikke er blitt så vanlige.

Den tredje grunnen til at fisket minker, er at de fremmede fiskerne som kommer om våren, er ukyndige og egenrådige. Noen dyrker jorda hele året og bor så langt oppe i landet at de aldri har fisket før. De er så klossete at de ofte blir til latter i fjæra. Men heller ikke fiskere som er øvet andre steder, er øvet her. Fisken samler seg nemlig bare på visse høye grunner, som de lokale tar med etter landet og derfor vet å finne igjen. Når slike fiskebanker er fulle av så mange båter som det er plass til, sitter de fremmede, som ikke kjenner stedet, rundt utenfor banken. Med agnet sitt drar de en stor del av fisken bort fra den rette banken, der den er lettest å ta, og ut på dypere vann, der den blir skilt fra flokken og bare tas i svært lite antall.

Mye uorden, uenighet, fyll og ofte gudsbespottelse foregår her blant noen tusen mann som er innlosjert så trangt at de både i stall og fjøs er nær ved å trå ned hverandre for hvert skritt. Er det rart om de da blir uskikket til å ta imot Den Høyestes velsignelse, ja, ofte hindrer seg selv i å få tak i det som ligger rett foran dem? Hvor nyttig ville det ikke være om en offentlig myndighet fastsatte regler mot slik uorden. Og ettersom slike fiskevær vanligvis ligger altfor langt fra all verdslig øvrighet, kunne retten til å kjøpe fisken overlates til noen redelige, velstående og innsiktsfulle handelsmenn i prestegjeldet – på vilkår at de, under trussel om å miste retten, skulle gi selgerne gangbare priser og våke over at reglene ble fulgt: 1) at alle fiskere brukte bare snøre, 2) at det ble brukt ett slags agn, og 3) at åpenbare laster så langt mulig ble hindret – alt under fastsatte bøter. Hjalp ikke et par bøter, skulle den skyldige straks vises bort fra fiskeværet.

Til det ville herr Parelius, handelsmann på Hopsjøen på Hitra, egne seg aller best, særlig fordi han eier hele Titteren med alle plassene som hører til. Dit har hver fisker på Hitra i en del år måttet søke husrom om våren. Ja, noen ganger har husene ikke hatt plass til alle fiskerne som kom, og da har de veltet båtene sine på land, eller snudd kjølen i været, og søkt nattely under dem.

På samme tid og sted tas det også en annen fisk, som oftest mer verdifull enn skreien, men ikke så tallrik. Den kalles lange, trolig fordi den er så uvanlig lang, ofte lenger enn en voksen kar. Fisken har ingen skjell, men et tykt, feitt skinn som minner om ålehud. Finnene er også sammenhengende som på ålen, sporden likeså, og hodet er mye smalere, lengre og spissere enn torskens. Den tas på samme måte som skreien, helst med snøre, krok og sild eller skjell. Om våren tas det flest langer, og det beste slaget. De betales også som regel dobbelt så godt som skreien; de fleste år har handelsmennene på Hitra gitt 4 skilling for hver fersk skrei og 8 skilling for hver fersk lange.

Langene blir enten flekket til begge sider og tørket, og da blir de helt gjennomsiktige, eller de flekkes bare til én side, saltes, presses flate og tørkes deretter på bergene, og blir det vi kaller bergefisk. Skreien derimot blir enten flekket til én side og hengt på stenger til tørk, og blir rundfisk, som mest selges til Holland, eller den tilvirkes som langene til klippfisk. Vårlangen er av et bedre slag enn den som tas sent på høsten og kalles høstlange. Den blir aldri så gjennomsiktig når den tørkes, er heller ikke så feit og betales derfor heller ikke så godt. Alle slagene – vårlange, høstlange og den såkalte blålangen, som mest fiskes om sommeren og er mye mindre, men lekrere og finere i kjøttet – må søkes på mye dypere vann enn torsk eller skrei.

Leveren av lange og skrei, og av sei og mort, smeltes til tran. Rogna av lange og skrei saltes og selges i Bergen. Derfra skipes den til Frankrike, der den brukes til å lokke visse fisker sammen, så stimen kan tas med not. Derfor fastsatte en kongelig forordning for få år siden hvordan rogna skal saltes, etter at det franske hoffet hadde klaget. Er rogna dårlig behandlet nå, kaster vragerne i Bergen den i havet.

For et femti år siden solgte både Hitras innbyggere og de fremmede fiskerne denne vårfisken bare til handelsmennene som bodde på Hitra, de såkalte borgerne, som på den tida levde godt og var mange. Men siden har hitterværingene fått smak på å reise til Kristiansund eller Trondheim med fisken sin, for selv å beholde fortjenesten de før overlot til borgerne. Derfor er det nå færre av dem, og kårene deres er langt dårligere. Men det var ikke nok: Handelsmennene på Hitra fikk et enda hardere slag. For seks år siden begynte Bergen å sende bomseglere, lukkede fartøyer på 300 til 400 tønner, i stort antall til Hitra. De kjøper fisken så fersk som den kommer fra sjøen, salter hele fartøy fulle uten tønner og tilvirker den til klippfisk når de kommer hjem. Når bergenserne nå kom 80 mil for handelens skyld, er det da rart at Kristiansund kom 7 mil og Trondheim 9 mil etter i samme ærend? Slik er prisen skrudd så høyt at ingen tjener på denne handelen, unntatt de som selv kan selge fisken til utlandet.

Borgerne på Hitra kan derimot ikke seile lenger enn til Bergen med sine åpne fartøyer, og likevel må de holde samme priser som bergenserne som kjøper direkte på Hitra – og som regel fører det til sikkert tap. Men riktignok, dette må man tåle, for det tjener det felles beste. Det skadelige misbruket av det bør likevel hindres. Mange av de fremmede fartøyene som kommer om våren, selger varer som bare Hitras borgere har privilegium til å handle med. Hitras handelsmenn har borgerskap i Trondheim, betaler skatt til byen og i tillegg konsumsjon og handelsskatt til Hans Majestet. Hvor rimelig er det da ikke at rettighetene deres får stå urørt? Særlig fordi slik ulovlig handel fra fremmede fartøyer mest drives i fisketida på fiskeværene, i store forsamlinger, med brennevin og annen sterk drikk, som på slike tider og steder fører til fyll, slagsmål, forsømt arbeid og tusen slags uorden.

På vilkår at de privilegerte landborgerne holdt alle nødvendige varer til salgs også på alle de vanlige fiskeværene, og så langt mulig avverget den uorden man frykter, burde de få ikke bare den sikreste, men også den raskeste hjelp fra lensmenn og andre rettens folk. For de fremmede fartøyene, særlig fra Bergen, reiser etter at uordenen er gjort, 80 mil bort til hjemstedet sitt. Hvem fra Hitra skal da nå dem med lov og rett på et fremmed, fjernt sted, der lovbryterne kjenner tusen midler til å gjøre hvitt til svart og svart til hvitt?

De samme fordelene og ulempene har man av fremmede fiskere i sildefisket, som kommer like etter. Før begynte det ikke før sist i august og varte til oktober eller november, men noen år har det begynt sist i juni og først i juli og sluttet desto tidligere. Silda kan av og til stå et helt kvartal og vise seg hver dag på havet eller i de åpne fjordene før den kommer inn i viker eller sund der den kan fanges. Til å ta den bruker man to redskaper: settegarn og sildenot eller vad. Et settegarn er vanligvis halvannen alen bredt og tre favner langt. To eller tre, noen ganger flere, slike garn skjøtes sammen og festes med den ene enden av tauet i land. Tauet går så langt ut at garnet begynner å settes der vannet er minst en favn dypt. (Garnet er fint som sytråd, maskene er ikke større enn at man kan stikke to fingrer gjennom hver, og ellers er det laget som torskegarna, bortsett fra at det har korkstykker i overkanten.) Én ror ut mens den andre setter garna i sjøen så langt de rekker, og i enden må det være festet et tau som er så langt at den øverste enden, med en trekloss på, når over vannet, så man kan kjenne igjen garna når de skal tas opp. Mot disse går silda enten om kvelden eller om morgenen i tussmørket og blir hengende etter hodet. Et par tønner sild i hvert slikt garn er det meste man kan vente seg.

Med sildenot derimot tar man ofte mange hundre tønner i ett kast. Den er laget som en dansk vad, men uten pose på midten, og de er ulike store. De største er hundre favner lange og 20 favner dype, men de fleste er mindre, mange ikke halvparten så store. Med slike nøter fisker man hvor man vil på havet og trekker i land på den manns land man kommer til, uten engang å bry seg om den landslotten Norske Lov fastsetter. Likevel prøvde et visst hardt folk i en nabobygd til Hitra å steine sildenøtene bort fra landet sitt, fordi de hindret garnfisket, som var vanligst der.

Man kan ikke nekte for at nøter, som bare noen få har råd til, stenger inne flere hundre tønner på én gang, som kunne vært delt mellom hundrevis av mindre bemidlede som ikke har råd til annet enn garn. Men for det første står silda aldri så lenge i en vik at den kan fiskes opp med garn; altfor mye smetter forbi garna eller går over dem, mens sildenota tar alt den møter, rent i land. For det andre kan mye sild falle ut av garna, mens det man får i nota, beholder man. Ja, silda man tar i garn, er død og kan aldri bli ordentlig renset for åta – fiskeyngelen den ofte er full av, og som råtner silda så fort, selv etter den beste saltinga, at buken faller ut. Nøtene derimot dras bare inn med hver arm til land og blir ellers stående noen dager i sjøen. Der holder de silda trygt inne til den har gitt fra seg all åta og kvittet seg med det råtnende stoffet. Silda, særlig ute ved havkanten, går ofte i store stimer inn i vikene noen få minutter og så straks til havs igjen. Da er garn til ingen nytte, for de fanger bare om natta på steder der silda står fast, og selv den raskeste notmann kommer da ofte for sent til å ta silda som farer så fort inn og ut.

Sildenøter er altså uunnværlige for det felles beste. Mange bønder som kan bli enige, har også flere steder slått seg sammen om ei sildenot (at ikke flere gjør det samme, er de fleste stedene deres egen skyld), og mange fattige arbeider også ved nøtene til de mer bemidlede. Hos noen får hver 2 mark om dagen og holder seg selv med kost, enten det er noe å gjøre eller ikke, fordi hver noteier må ha minst 12–14 mann klare til å sette ut nota i samme øyeblikk silda viser seg. Hos andre noteiere er det avtalt at halvparten av silda som tas, skal deles mellom arbeiderne, på vilkår at de alltid er ved nota de tidene silda pleier å vise seg i overflaten. De arbeider da som eieren selv, på lykke og fromme, mens den første sorten tar sine 2 mark om dagen, noen ganger et helt kvartal, enten det blir arbeid for folkene og fortjeneste for eieren eller ikke. Her er det altså også fortjeneste for den fattige som ikke kan bruke garn, når nøtene er i drift. Dessuten er det mange viker her som er så fulle av berg og skjær i bunnen at ingen not kan dras i land der. Der er det vel plass nok til sildegarn, for silda søker ofte inn i disse vikene like mye som i andre? Ja, ved notene til de velstående har de fattige enda en fortjeneste: Enten noteierne salter silda selv eller selger den slik den står i nota, til fremmede for en viss sum, trengs de fattiges hjelp til saltinga, og for det gis det som regel 8 skilling per tønne.

Silda tas her svært ulikt, både i mengde og kvalitet. Troverdige menn kan huske den tida da silda var så sjelden at folk sendte hverandre en tallerken full som en stor gave. I de seks årene jeg var på Hitra, var det bare ett virkelig rikt sildefiske; de andre årene var bare middelmådige i så måte. I 1780 har silda vært så sjelden og samtidig så dyr at fremmede kjøpmenn, særlig fra Bergen, har gitt 15 mark på stedet for hver tønne fersk fra nota, og innbyggerne har derfor solgt så mye at de nesten ikke har hatt matsild igjen til seg selv.

Like forskjellig som mengden er også kvaliteten. Silda som kommer tidlig på våren, i skreitida, er den magreste og er lengre enn høstsilda. Den bruker hitterværingene som regel bare til agn, enda den ofte, særlig denne våren, var langt feitere enn noen sild som tas i Danmark. Hitras innbyggere, som ellers er kresne på sild, spiste den våren 1780 med stor begjærlighet. Alle fjorder, sund og viker sto fulle av den, men ingen av de velstående satte not etter den. Bøndene, som fikk mange flere i garna sine enn de selv trengte, fikk ikke solgt dem til borgerne som bor på Hitra, for de hadde på den tida nok å gi folkene sine og nok å bruke pengene til med innkjøp og tilvirking av skrei. Folk hadde heller ikke salt og tønner selv, så lite, ja nesten ingenting, av denne rike velsignelsen kom til noen nytte. Noe ble brukt som mat til svin og buskap, det meste råtnet, gikk til spille eller ble liggende i sjøen, foraktet og uten at noen brydde seg, fordi det ikke var noen måte å få det solgt på.

Hvor nyttig ville det ikke være for helheten om nok fartøyer lastet med salt og tønner ble sendt i disse og andre sildetider til Hitra og andre sjøbygder der det tas sild – en strekning på mer enn 100 mil fra Sunnmøre og langt opp i Nordland. Slo fisket feil på ett sted, ville man treffe det på et annet, og da ville man ikke reise forgjeves. Bergenserne søker ikke de nordlige sildefiskeriene om våren slik de gjør om sommeren, fordi de ved Bergen som regel fisker nok om våren av det som i Danmark kalles kågsild. Er det da rart at de på den tida ikke forsømmer fordelene hjemstedet byr på så sikkert og så nær, for å søke de mer usikre og fjerne? Denne handelen med vårsild lenger nord burde da andre ta seg av, som ikke selv har noe å gjøre på den tida. Silda som kommer ut på sommeren, selger derimot som regel seg selv. Den blir ikke bare søkt av kjøpmannsskip som kommer til stedet og byr over hverandre så snart den kommer i land; heller ikke Kristiansund og Trondheim forsmår å kjøpe den direkte.

Burde ikke disse byene da holde fast ved sin bestemmelse og søke å utvide handelen sin slik at Nordland, 100 mil nord for Trondheim, og den halvdelen av Trondheims stift som ligger sør for byen, ikke skulle være nødt til å seile 50 til 100 mil unødvendig til Bergen? Da blir de lenger borte fra fiskeriene sine, som er så viktige for helheten, de våger, ja ofte mister, liv og gods på en reise som kunne vært spart, og Trondheim går glipp av de fordelene som etter byens naturlige beliggenhet først og fremst burde tilfalle den. Spør man hvorfor Hitra og de andre fiskebygdene ikke heller fører silda og de andre fiskevarene sine til Trondheim enn den lange veien til Bergen, vet jeg ikke noe annet svar enn dette: Trondheim holder ikke samme fiskepriser som Bergen, og byen kan ikke engang ta imot lasten fra noen få fartøyer uten at prisen faller altfor mye – noe som aldri skjer i Bergen. De må altså mangle kommisjoner fra utlandet og ikke ha utvidet handelen til et så stort marked som bergenserne. Kort sagt: Andre handelsgreiner må ha tatt all oppmerksomheten deres. For her mangler det sannelig ikke på folk med innsikt og formue – men hvorfor skal ikke da et så viktig punkt også være deres oppmerksomhet verdt?

For et tjuetall år siden fisket man også på Hitra en slags sild som kaltes storsild, langt større, bredere og feitere enn den vanlige høstsilda. Den hadde aldri, så langt noen kan huske, vært sett på disse kantene før, holdt seg heller ikke ved land mer enn noen få år og ble så borte med ett. De årene den kom hit, kom den gjerne like før eller like etter jul, og da sto alle viker fulle av den til langt ut på våren, så alle kunne ta så mye de ville, både med not og garn. Den kom alltid rett fra havet inn i sund og viker. Høstsilda står derimot noen år dypt i fjordene fra våren av og blir mager til sommeren, da den først søker land. Andre år kommer høstsilda, som storsilda, rett fra havet, og da er den feitest. Storsilda ble kjøpt og fisket i så store mengder i Kristiansund at mange der samlet store formuer av dette fisket på stedet, mens andre ble fattige fordi silda ble dårlig saltet. Kort sagt: Alle her på disse kantene drømmer ennå like vakkert om storsildtida som de gamle dikterne om gullalderen.

På samme tid som sommersilda tas, kommer en annen fisk, som regel i stor mengde, som kalles småsei. Det er samme art som, men mindre enn, den tørre gråseien man kjenner i Danmark, og som på Hitra kalles storsei eller ufs. Storseien fiskes som skrei og lange med snøre, krok og fersk sild. Men småseien (vanligvis like stor som den store kågsilda, av og til litt mindre, uten skjell, glatt i skinnet og grå) tas på to forskjellige måter: dels med trøe, dels med sykenot.

Trøa er en stang på seks alen, to tommer tykk, med et fint snøre bundet i den tynneste enden. Snøret må være en favn kortere enn stangen. I enden av snøret binder man en messingtråd, og i enden av den en av de minste anglene, som kalles seiangler. Som agn bruker man bare beite – en halv finger lang strimmel av seiens egen buk. Strimmelen er bred som en seilgarnstråd, spiss i den ytterste enden og litt tykkere øverst, der den stikkes fast på angelen. Med to slike trøer sitter én bak i båten, med ei trøe i hver hånd. Han holder i den ytterste, tykkeste enden av stangen og lar det meste av stangen med snøre, streng, angel og beite ligge ut bak båten. Så sveiper han med ei trøe i hver hånd fram og tilbake så kraftig han kan, mens en annen ror båten fram og tilbake så fort det går, på den strekningen der seien viser seg ved å hoppe høyt over vannet.

Når man ror mot strømmen, biter fisken lettest. Men av og til har den slik åte eller yngel å jage etter at den ikke tar beita, og da kan man ro hele dager gjennom de tetteste seistimene uten å få én. Ellers går dette fisket svært godt mange år. Man drar ofte på én natt (for dette fisket foregår helst om natta) noen hundre sei i en båt med to trøer. Av og til biter de så fort at man nesten ikke får kastet ut trøa før man kjenner en sei på angelen. Man har da et bestemt grep for å svinge stangen slik at strengen med angelen og fisken faller ned i båten. Dette har jeg ofte gjort selv om sommerkveldene, som en av de mest fengslende fornøyelsene ved sjøkanten. Ellers er dette fisket det aller viktigste for de fattige, for redskapen koster ikke over 20 skilling og kan altså skaffes og brukes av de aller fattigste. Denne fisken tas også jevnlig hele sommeren og langt ut på høsten, og gir dermed de trengende mat hver dag.

Fisket gir ikke bare fersk fisk hver dag, men også den herligste lever – til dyppe for fisken i stedet for smør, og til tran, ikke bare til lys hjemme, men også til salg i innlandsbygdene. Dit drar fiskerne om høsten og henter de mat- og klesvarer de trenger, mot den tørre seien og tranen de har til overs, og som de selger til bøndene. Noen år har seien vært så rikelig at mang en mann har kunnet selge 12–13 tønner tran av leveren alene, og at man om høsten har kunnet få 200 voger sei i hver av de tre tiendepartene – men da ikke mer enn 20 skilling til en riksort for voga. De fiskerne som ikke har vært tvunget av nød til straks å selge den tørre seien sin i innlandsbygdene, har gjerne gjemt den til det velkjente Levanger-markedet i Skogn prestegjeld. På Levanger møter hver vår i mars noen hundre svensker fra Jemtland med hester og sleder, fullastet med alt slags jernkram, med kakkelovner og gryter av grytestein eller kleberstein, pene trestoler, veggur og så videre. Disse varene bytter de gjerne bort mot saltsild, saltsei, tørrsei og rotskjær. Slik får fiskerne både høyere pris for fisken og lavere pris på en del andre nødvendige ting enn om de måtte drive denne handelen i byene.

Men den største mengden småsei tas med sekknot eller sykenot, en vad som er 14 favner i firkant. Til den brukes fire små båter, én på hver side eller i hvert hjørne. I hver båt er det to mann; den ene ror, den andre holder sitt hjørne av nota. Den ene kanten av nota senkes under seistimen til den er kommet midt over nota. Da ror de fire båtene sammen, hver med sitt hjørne, og stenger seien inne som i en sekk, og fra den velter de den over i båtene ute på åpen sjø, uten å gå i land. Dette fisket blir også ofte hindret av en viss åte eller yngel (noen formet som reker, men mye mindre, som kalles hummeråte, andre med en annen fasong), som ikke lar seien holde seg samlet, men drar den spredt etter seg over hele sjøen. Sykenøter og sildenøter kjøpes dels i Bergen for 6 riksdaler voga, spunnet og bundet, men uten tau og kork. Dels spinner og binder innbyggerne hampen til nøter selv, men bare til eget bruk.

Om høsten, fra september og langt ut i mai, tas den beste småtorsken på samme måte som skreien. Forskjellen er at småtorsken enten flekkes og tørkes og blir rotskjær, eller saltes i tønner og skipes ut slik.

Hele vinteren tas en slags småfisk, en kvarter lang, to fingrer bred og en tomme tykk. I smak og form ligner den mye på småsei, men er alltid mindre og har en annen farge – like brunaktig som seien er grå. Denne fisken kalles mort og tas vanligvis med ei tettbundet not laget til nettopp dette, som drar fisken i land i vikene. Der samler den seg av og til i største mengde, særlig når man legger en båt eller et annet bredt treskjul ut i vika, som fisken kan gjemme seg under for sjøfuglene. De byr seg nemlig hele tida selv til gjest på kjøttet dens og tar den straks den viser seg i vannflata. Mange år tar man så mye mort man vil. Fersk er den god mat for folk, og den brukes som den beste maten til kyr, svin og hester, som nevnt før. Ja, av og til gir den så mye lever at en mann på Hitra én vinter samlet 12–16 tønner tran av småmort alene, og tranen har disse årene kostet 12–13 riksdaler tønna. Da har man bedt alle fattigfolk omkring om å komme og ta så mye mort de ville, uten betaling, bare på vilkår at de først klipte eller tok ut leveren til eieren av den morten de ba om.

Man har ennå ikke prøvd å salte ned denne småmorten på skikkelig vis, og det kunne sikkert gjort stor nytte i innlandsbygdene, særlig når andre fiskerier mange steder slo merkbart feil. Sjømannen, som er kresnest av alle på fisk, lager likevel ofte en saltlake der morten holder seg noen uker med ganske tålelig smak, særlig når han ikke kan få den fersk fra sjøen hver dag.

Det tas også noen andre fisker av mindre betydning. De kommer bare i lite antall og er ikke noen egentlig næringsvei, og de fortjener derfor heller ingen nærmere beskrivelse. Slik er brosme, formet som en torsk i størrelse og kropp, men lik ålen i hodet og finnene og brun i skinnet; lyr, også formet som torsk, men helt lys, nesten hvit, i skinnet og med fastere, men tørrere kjøtt; hyse eller kolje, av samme slag, bortsett fra at den er svært grå i skinnet; skate, en stygg fisk å se på, nesten bare brusk, flat og bred, med munnen nesten under buken og en lang, rund hale, et par tommer tykk; hummer, som ikke tas i stor mengde; og ål, flyndre og makrell. De tre siste regnes for ingenting, ja, de sees ikke uten avsky. Flyndra er for liten til å bry seg om for fiskere som daglig svømmer i slike mengder av annen og bedre fisk. Ål tåler nordmannen ikke å spise, ikke engang å se, før han roper: «Au da! Det er ormens bror!» Og makrellen kaster han ofte på sjøen igjen når han får den i garnet, fordi han vet at den lever av åtsler.

Men nær hadde jeg glemt en liten, lekker matfisk som kalles uer eller rødfisk. Den er formet som en abbor, bortsett fra at den er litt større, skjellene er flere og skarpere, finnene kvassere og øynene svært store og står langt ut av hodet. Den dras noen steder, mest på nordre del av Hitra i Fillan sogn, hele året så rikelig at ikke bare Hitras innbyggere, men mange fiskere fra andre sogn, ja fra Trondheim selv, ikke bare har fisk til eget bord hver dag, men også mye å selge. Den blir dels tørket, dels saltet i tønner. Man drar den på mer enn 100 favners dyp, som regel med to angler på samme snøre, og bruker samme agn som til torsken.

Ødeleggerne blant alle disse småfiskene er: 1) kveite eller hellefisk, 2) håkjerring eller brugde, 3) nise og 4) hval eller hvalfisk.

Kveita er formet som en flyndre og tas ofte i flyndrestørrelse, men vokser seg så stor at man i 1780 fant en død kveite som kunne gitt fem tønner saltfisk. Men fordi finneren forsømte seg, kom bare den minste delen til nytte. Man ventet for lenge med saltinga, og fisken begynte å råtne. Denne fisken er nemlig som regel svært feit, med et overmåte tykt spekk som på det feteste svin, og tåler derfor ikke å bli liggende lenge fersk. Den må straks enten skjæres i tynne strimler og vindtørkes – finnene til rav og sidene til rekling – eller saltes ned. Kveita er et rovdyr i havet, særlig blant silda, og den må tas med sild eller småsei. Man setter en hel fersk sild eller sei på en av de største anglene, festet til et langt snøre som nederst mot angelen må kles med svane- eller andrikfjær, så fisken ikke biter snøret over. Denne redskapen kaster man helst ut ved midtsommer i de åpne fjordene.

Kjenner man da en manns kraft dra i snøret, vet man at den mannhaftige kveita er på besøk. Da må man ikke våge å prøve kreftene med det samme, om ikke snøret skal ryke og byttet gå tapt. For å unngå det gir man kveita line så langt den vil løpe, uten å holde igjen. Så snart den ikke drar mer snøre til seg og altså stanser, vet man at den har mistet noe av kraften og villskapen, og da prøver man å dra den inn igjen. Men setter den på igjen med makt, gir man line på nytt. Når man flere ganger har trettet ut denne mektige fisken på den måten, drar man den inn med mannsmot, og så snart man får den i båten, slår man den av all kraft i hodet med store trekøller, for å ta fra den lysten og motet til å gjøre motstand og vende tilbake til sitt element. Slik har jeg selv dratt denne fisken, slik jeg også for mosjonens og den nødvendige adspredelsens skyld flere ganger selv har dratt alle slagene fisk som er nevnt, og derfor kan forklare framgangsmåten med sikkerhet.

Det andre rovdyret i sjøen er håkjerring eller brugde. Selve skapningen har jeg aldri sett; én gang viste den finnen sin, som et fokkeseil, ved en liten båt ved siden av meg. Den er ofte så stor at man kan brenne nesten ti tønner tran av leveren. Kjøttet kunne man godt brukt til rekling, men den tas som regel så langt ute på havet at uhyret, som ikke får plass i noen båt man har til slikt, ikke kan dras i land. Når det har vært mulig, har man med godt resultat laget rekling av kjøttet. Den fanges som hvalen, med harpun – et sverd på et treskaft med springfjærer. Når en mann i forenden av båten stikker harpunen inn, åpner springfjærene seg i kjøttet og gjør motstand, så den ikke rives ut igjen når fisken løper. Til dette trengs det, foruten at drapsmannen er behendig, overmåte sterkt tau og raske roere som i en fart fører båten tilbake i samme øyeblikk harpunen er satt inn. Forsømmer de det, er båten og folkenes liv i største fare for et drepende slag fra brugda.

Det tredje store rovdyret blant fiskene er nise eller springer, av samme slag som marsvin i Danmark. Denne fisken går ingen etter, men den har av og til vært tatt med krok. Selve skapningen har jeg aldri sett, men den finnes i forskjellige størrelser. Den velter seg høyt over vannet med stor fart og en særegen susing, den samler seg av og til i stor mengde og jager seien eller silda som kommer inn i sundene.

Det fjerde og største rovdyret i havet er hvalen eller hvalfisken, av forskjellige arter og størrelser. Noen kalles seihval og går mest etter småseien; andre sildehval, som mest holder seg etter silda; andre størje, som mest følger laksen; og andre hushval eller trollhval. De går nok etter alle slags småfisk, men skiller seg fra de andre artene ved en temmelig stor pukkel på ryggen, som folk her sammenligner med et hus, og derfor kaller de dem også hushval. Det sies at bare denne arten går etter båtene for å gjøre skade, og derfor kalles den også trollhval. Et eksempel på det hadde man for to år siden. En mann fra Sletta anneks, fra plassen Skjønhalsen, satt og fisket i båten sin en mil fra land. Med ett ble båten hans slått i mange stykker. Mannen gikk et par ganger til bunns og kjente, etter det han selv forsikret meg, flere ganger skarpe, stikkende pigger på uhyret med hendene. Til slutt ble han berget av en båt som lå like ved.

Ja, selv har jeg på reisene mine sett båten min omgitt av en stor mengde hval, som med bevegelsene sine laget de dypeste dalene i havet selv i stille vær og sprutet høyt opp i lufta hver gang de kom opp. For å minske faren måtte vi etter sjøfolkenes råd ligge helt stille, la seilet falle og ikke røre en åre, for de var redde for at vi ellers kunne komme borti en av dem og få et ødeleggende støt tilbake. Ja, faren den gangen gjorde slikt inntrykk på klokkeren at han stemte i med salmen om Jonas i hvalfiskens buk.

Disse dyrene kan av og til (men svært sjelden) finnes døde på havet eller drevet i land eller opp på skjær. Trolig kan noen ha dødd av alderdom. Andre kan ha gått inn med flo eller høyvann på steder der de blir liggende tørt, blitt der for lenge og ikke kunnet røre seg når vannet faller eller går ut. Andre igjen kan ha blitt skadet der det drives hvalfangst, og siden endt livet i så fjerne trakter. Hvor stor fortjeneste man kan ha av denne fangsten, er velkjent, men ingen her på disse kantene har tatt den opp. Her og langs hele Nordland trenger man slett ikke frykte at fiskeriene skal minke om disse dyrene blir drept. For her er det sjelden (som på Østlandet) slike trange, lukkede sund der hvalen kan holde silda og fisken innestengt mens de fanges. Her og langs de fleste nordlige kyster ligger fiskevikene mellom en del øyer, der det åpne havet går inn fra mange kanter, og så mange åpninger kan man verken vente seg eller noen gang se fulle av hval overalt. Tvert imot står hvalen her nesten aldri i åpningen og driver fisken; fordi det nesten overalt er svært dypt helt inn under land og i sundene, går hvalen midt inn i fiskestimen og sprer den heller enn å holde den samlet. Ja, jeg har til og med sett mange store hvaler gå inn i det trange Dolmsundet like under brygga eller sjøbua mi. Det skader altså ikke fiskeriene her å fange og drepe hval.

Man begynte med denne fangsten for noen år siden. Noen velstående kjøpmenn fra Bergen skaffet seg en grønlandsk hvalfanger og sendte ham med all nødvendig redskap og mannskap langt opp i Nordland for å prøve kunsten sin der. Det fortelles at han også fikk harpunen i en hval, men den lot seg ikke temme som de grønlandske. Den stakk av og dro med seg alt tauet og alle tønnene som var for hånden. Trolig traff man på en av de mest uregjerlige artene og forsømte å prøve med de andre, eller hvalfangeren var ikke øvet nok til å gjøre den forskjellen i behandlingen som de ulike stedene og dyrene krevde. For blant fire slags hval må vel noen la seg fange her så vel som på Grønland. Det første stikket til hvalfangeren bergenserne leide, satt kanskje heller ikke slik at hvalen kunne drepes av det – noe som nok ville gå bedre en annen gang, om det ble gjort flere forsøk.

Det sies at en viss hvalart kan drepes med skudd. Gammelt sagn forteller om en lov: Den som skjøt en hval, skulle sette navnet sitt og et bestemt merke på kula. Fant skytteren så stedet der hvalen søkte hen og drev i land, skulle han få byttet sitt uavkortet, mot et visst finnerlønn, dersom han før hvalen ble partert, oppga navn og merke på kula si, og det så viste seg å stemme. Slike skudd (om de i det hele tatt er mulige) ville være lettest å få til på den tida hvalen, etter det man forteller, parrer seg. Da forsikrer man at de holder seg temmelig nær land, og at de reiser seg høyt over vannet, ja, går mot hverandre med slikt brøl og slik fart at fjellene rister.

Sjøen gir også flere andre frukter som ikke er noen vanlig næringsvei, nemlig østers, oter, laks og salt.

Østers finnes mest i den søndre halvdelen av Hitra prestegjeld. Noen ligger på sandbunn, men de fleste sitter fast på berget, og der må de slås løs og samles ved fjære. Disse, bergøsters, er dobbelt så fulle av kjøtt som sandøsters. Man har, eller skulle ha, hevd på denne herligheten, så den ene ikke skulle ta den andres østersgrunner. Men visse folk har som eneste næring å samle østers og selge dem til Trondheim, så alle østersgrunnene på Hitra nå er nesten helt tømt.

Oteren har tilhold her på de mange ubebodde øyene. Der passer flere unge folk på dem om kvelden, når de går ut etter mat, og om morgenen, når de kommer hjem igjen, for å få tak i skinnet, som de selger til Bergen for 3 riksdaler stykket. Man har av og til temmet unge otere så de har båret fersk fisk i land hver dag.

Laksen viser seg tidlig om våren her og der langs disse kystene, men det er få eller ingen her som bryr seg om laksefiske. På ett eneste sted, som hører til selveiergården Andsnes i Fillan anneks, ble det i et par år satt opp en laksevarp. Den ga en del, men ville gitt mer om man kunne fått dyktige varpmenn. De er ikke å finne på Hitra, som er uvant med slikt fiske, men i andre bygder der det drives laksefiske, og derfra er det få som vil flytte til ukjente steder.

Salt lages av den brennende sola på små holmer eller skjær, der bølgene i storm kaster saltvannet opp i hull i berget. Når stille vær siden holder havet rolig og lar saltvannet stå urørt og ublandet en tid i steinhullene om sommeren, koker sola det til salt. Flere av innbyggerne samler det og bruker det til mye, men ikke til salting som skal holde seg lenge. Var ikke dette en god anvisning fra naturen om saltkoking? Sjøvannet er også så overmåte salt at det de fleste steder ikke fryser, selv ikke i de hardeste vintrene. At sjøen flør hver sjette time og fjærer hver sjette time, kan ikke være den eneste eller viktigste grunnen til at sjøen holder seg åpen. For der fjordene går langt inn i landet og får tilsig fra mange elver og ferskvann, kan sjøen fryse til tross for flo og fjære, fordi saltet blir mildere av ferskvannet. Men er det mye salt som gjør at sjøen alltid er åpen, er det likevel merkelig at man i sterkeste frost kan ro i det åpne havet og se hver dråpe sjø stivne til is så snart den skvetter på årene eller opp i båten. Saltet i sjøen skal også, etter noens mening, være årsak til den såkalte morilden, som ikke viser seg før de mørke vinternettene kommer. Da ser man seg ved hvert åretak omgitt som av utallige ildgnister.

Blant de mange underlige syn i havet, som hver mann enten fabler om eller forteller sant om, er særlig to merkelige etter det som fortelles, nemlig sjøormen og kraken, som man kan lese om i Pontoppidans Norges beskrivelse. Men ettersom jeg ikke selv har sett disse uhyrene med egne øyne, og de heller ikke ser ut til å ha noen betydning for det felles beste, vil jeg ikke gi meg inn på noen beskrivelse av dem.

Av sjøfugler er det temmelig mange her. Jeg vil bare nevne navnene og ellers vise leserne til andre beskrivelser som er gitt ut. Den store strandmåka, som mest lever av sild; den mindre måka, som lever av småsei; skarven, en svart fugl stor som ei gås, som av og til tas i garn og spises, ja også saltes ned noen steder til vinterforråd; lom; flere slags ender, men de fleste smaker tran; villgjess, ofte i store mengder; ærfugl, som bare få steder får ro til å legge eggene sine; og mange mindre viktige fugler, som tjeld, spove, vannsniper og sandsniper, doble og enkle, ryper, gressender og så videre.

På sjøen fanger man også av og til både hjort og hind. Når de om vinteren ikke kan finne mat for den dype snøen høyt oppe på den største øya, søker de lenger ut mot havet til de mindre øyene, der det ikke faller så mye snø, og må da svømme (ofte mange sammen) fra den ene øya til den andre. Treffer fiskerne dem på denne ferden, ror de bort og holder hodet til dyret under vann til det kveles.

4. kapittel

Om folkets levemåte og skikker

Hitras innbyggere lever mest av fiske. Derfor setter de barna til sjøarbeid så snart de kan holde en åre. Den stadige sittingen i båten, at de unge må anstrenge de svake kreftene sine altfor tidlig, og den jevnlige kraftløse fiskekosten er trolig grunnen til at de fleste ved sjøkanten er så små av vekst. Den sunnere lufta inne i landet, den mer nærende maten og den bedre stillingen kroppen har under arbeidet gjør derimot landfolket friskere, raskere og større. Men fordi hitterværingene selv fører varene sine til byene og kan komme dit oftere, ja lettere, med båt enn bonden over fjellryggen på hesten sin, lærer dette sjøfolket mer enn landfolket av både byenes dyder og lyter. Derfor finner man hos hitterværingene mer enn hos mange andre ytre høflighet, medgjørlighet, gjestfrihet og et forståelig språk. Men gid intet smittende eksempel på andre områder hadde fått sørgelige følger blant mange!

Likevel retter jeg ingen allmenn klage mot denne bygda. Nei, når det gjelder de fleste, har jeg ikke funnet (og Gud vet om jeg vil finne) noe mer medgjørlig, kjærlig og forstandig folk enn dette. Jeg sier det til deres ære og ikke til min egen. Som min plikt var, fikk jeg ordnet flere ting. Endringene var tunge for dem på mange måter, men de bar byrdene uten å knurre i begynnelsen, og da tida viste dem nytten, lukket de ikke trassig øynene, men erkjente de gode hensiktene med takknemlighet og brukte seg av dem så godt de kunne. I stedet for to skoleholdere ble det skaffet fire, på bygdas egen bekostning. Ungdommen ble ikke bare overtalt, men om nødvendig tvunget til å gå på skole, så langt det var mulig på disse farlige stedene, der skoleholderne må besøke hver gård og bli der i åtte dager, mens naboene samles hos ham. Konfirmantene måtte komme tre, ja fire mil med båt annenhver uke til meg i over et halvt år før konfirmasjonen. En menighet, nemlig Sletta, lot seg overtale til å betale et visst beløp for hver kirkelig handling til vedlikehold av kirken sin, som menigheten selv hadde bygd i gammel tid, men som ingen hadde ansvaret for, og som derfor snart ville forfalle uten en slik ordning. Ringmurer av kampestein, hentet fra øyene langt borte, ble villig satt opp rundt alle de fire kirkene.

Hitterværingenes oppførsel i dette og mer er bevis nok for den rettmessige rosen jeg med dette gir de fleste av dem. Man finner mange blant dem som er svært ivrige etter sannheten. Man ser mange som våger livet på lange, farlige veier for å komme til Guds hus, og de fleste er oppmerksomme, ja glade for en rettskaffen lærer og bedrøvet når de mister ham. På husbesøkene fant jeg hos de fleste, foruten noen andre oppbyggelige bøker, også en huspostill. Av den leser de prekenen for husfolk og naboer hver søndag når det ikke er gudstjeneste i kirken deres – enten fordi kirkene ligger så langt unna og er så mange, eller fordi stormer ofte hindrer prest og menighet i å samles til fastsatt tid.

Dette folkets vesen er for det meste jevnt og stille. De er så langt fra å skryte at de som oftest gjør fordelene og fortrinnene sine mindre enn de er. De er dyktige og forsiktige, men ikke dumdristige sjøfolk. Andre sjøbygder i nærheten må for sitt overmot bringe Neptun desto flere ofre. De setter en stor ære i dumdristigheten sin og bebreider hitterværingene en feighet som sparer mange liv og likevel når målet. Disse bebreidelsene har ofte satt meg i fare: Når jeg i sterk storm fikk mannskapet til å minke seil, og de i det samme så andre båter foran eller bak seg, kunne jeg ikke holde dem tilbake fra å sette til og seile for fulle seil, for ikke å få navn av feige karer. Så sterkt virker æresfølelsen både til rett og gal side. Med større grunn setter noen en ære i å overgå andre i flid og rikt fiske. Om morgenen ror de ut før det blir lyst, og de kommer sjelden hjem før om kvelden de tidene av året da fisken går. Når de kommer hjem, skjærer de gjerne opp fisken før de setter seg til bords.

Mens mennene er på fiske eller på reise, må kvinnene av og til både pløye, så og høste de små åkerflekkene som hører til gården. Hester, kyr, geiter og sauer stelles alltid av én eller to budeier, som både røkter, melker og måker under dyrene. Noen ganger må kvinnene også være med på fiske, men ikke lenger, som før, på de store fiskeværene, der det tidligere ble mye uorden fordi så mange av begge kjønn var samlet så lenge på et sted som ikke kunne romme en tidel av forsamlingen. Kvinnene står også av og til på låven og tresker, og det går som regel svært sakte. Her tresker aldri færre enn to personer om gangen, og likevel får man knapt en tønne om dagen, enda man vanligvis begynner med lykt om morgenen klokka fem og holder på til kvelden.

Om kvelden binder karene sildegarn, sildenøter og torskegarn, mens kvinnene spinner, men ikke lenger enn til klokka åtte. Etter den tid har alle tjenere fri til å arbeide for seg selv, og den som driver folkene sine lenger enn til klokka fem om ettermiddagen på lørdag, regnes både som gjerrig og ugudelig. Søndagen holdes i det ytre så hellig at det regnes som en dødssynd om noen tar seg til med det minste verdslige arbeid uten ytterste nødvendighet. De avskaffede helligdagene holdes fortsatt høytidelig, men mest med lediggang, mat og drikke.

Vanligvis spiser man fire ganger om dagen her. Om morgenen klokka seks spiser man mest tørrmat; det kalles frokost. Klokka ni spises dugurdsmat eller davre, som vanligvis er syresuppe (havremel og vann kokt sammen med litt syre eller myse som er blitt sur) og spekesild. Klokka tre om ettermiddagen spises nonsmat, som som regel er den samme suppa og fersk fisk. Klokka åtte om kvelden spises aftens- eller kveldsmat, som gjerne er grøt med surmelk eller med øl søtet med sirup. To ganger i uka får man gjerne til en forandring erter og gryn kokt sammen med et stykke kjøtt eller flesk. Til morgenmaten bruker man, foruden kumelksost, geitost, smør og gammelost som vi kjenner, også mysost, som kokes av bare myse etter at de første, tykkeste og groveste delene er tatt ut til vanlig ost.

Brødet man bruker til alle måltider, er flatbrød. Det bakes av bare havremel eller blandkorn, så tynt som papir, på en rund jernplate. De velstående baker det av bare rug. I uår, når man enten mangler mel, eller melet ikke vil henge sammen fordi kornet er umodent, blander man det ved sjøen med tørr, kokt fisk og inne i landet med barkemel. Rugbrød eller byggbrød kalles stumpbrød her og brukes sjelden unntatt ved høytidelige anledninger, som bryllup, barsel og jul, påske og pinse. Dette brødet bakes vanligvis av rug fra Arkhangelsk eller Danzig, som er renere og hvitere og derfor høyere aktet enn den danske, som lite eller ikke brukes i Trondheims stift. Til gjestebud setter man gjerne fram tre slags slikt brød: grovt surbrød, fint siktet surbrød og sirupskake – rugbrød eltet med sirup, og hos de fornemme pyntet med rosiner og sukat.

Dette og annen overflod spares det ikke på, særlig i bryllup, som alltid varer i tre dager, selv hos den fattigste bonde. Bryllupsfolket samles og trakteres vanligvis hos brudgommens foreldre dagen før vielsen. En time eller to før vielsen kommer hele følget med felespill i båten til prestegården, pynter seg der og går så under spill inn i kirken. Etter gudstjenesten blir brudeparet tatt imot av fela utenfor kirkedøra og ført først inn i prestens stue, derfra straks i båten igjen, og så trakteres de i brudehuset den dagen. Andre dagen krever den såkalte kjøkemesteren inn brudegaven fra hver gjest. Han er gjerne en anerkjent, veltalende mann av brudeparets slekt. Med skjemt og morsomme små taler, tilpasset hver enkelt, må han få folk til å spise og drikke og til slutt gi brudegave. Den legger han straks foran brudeparet og forteller så hele følget hva hver har gitt, og han avslutter hver gave med dette omkvedet: «Og dertil megen lykke og velsignelse.»

Den andre bryllupsdagen må alltid gjøres høytidelig med den såkalte brudegrøten. Da skytes det alltid tre ganger, som når steka kommer på bordet første dagen og når bryllupsfolket reiser til og fra kirken. Den tredje dagen reiser følget gjerne hjem igjen, etter at ti tønner malt er drukket opp som øl ved store bondebryllup – og ølet må være av det sterkeste slaget. Disse festlighetene holdes gjerne i håp om en stor brudegave, men den veier sjelden opp for kostnadene. Tvert imot gjør mange seg så fattige med bryllup at de må leve kummerlig lenge etter. Den høye øvrigheten i Trondheims stift har nok prøvd å sette grenser for denne ødeleggende overdådigheten, men det tiltaket har fått samme skjebne som mange andre: Man samler fortsatt like mange gjester til bryllup som før, så mange at de knapt får plass i alle husene, hvor mange det enn er.

Husene her, som andre steder i Norge, er bygd av bare tre. Veggene er tømmerstokker lagt oppå hverandre med mose imellom og felt inn i hverandre i hvert hjørne. Hos de velstående ser man alltid to etasjer. Utvendig er veggene kledd med bord; innvendig er det av og til panel eller tapet. Taket blir først lagt med bord. Oppå legges bjørkebark, kalt never, og den klemmes til slutt fast med lange gresstorver, så taket ofte ser ut som ei vakker eng, full av høyt gress og mange slags blomster. Ja, det hender også at man ser bukker eller geiter tjoret på takene.

Disse trehusene er ikke (som de danske) bygd sammen i ett eller i en lukket firkant, men hvert hus står for seg: våningshus, stall, fjøs, låve, brygge der salt og fisk oppbevares, naust der båtene settes opp, og skå – et helt hus innrettet som et fuglebur, eller med stakitt på sidene og tett tretak, så vinden kan trekke gjennom og tørke fisken, og den likevel er noenlunde beskyttet mot væte. Og til slutt et stabbur, en ordentlig trebygning på seks stolper, et par alen høye fra bakken til bygningen begynner. For å komme opp trenger man derfor en trapp, som er bygd en god alen fra stabburet, så man må hoppe fra trappa og inn på bygningen. Alt dette for å holde mus og rotter borte fra huset, som er et trygt forrådshus for korn, mel og salt og ferskt kjøtt. Husene står ofte så langt fra hverandre at én gård ser ut som en hel by. Fjøsene er mange steder bygd lengst borte fra de andre, ovenfor det meste av åker og eng, så de kan gjødsles bedre av gjødselvannet som renner ned. Og fordi fjøsene gjerne grenser opp mot høye, bratte berg, bygges det derfra en bred bru til høylåven over fjøset, så man lett kan kjøre med lassene og få høyet inn på låven.

Stuene hos bøndene på Hitra er svært små, og det er særlig lavt under taket. Disse altfor trange husene fyller man om vinteren med en voldsom hete og en utålelig vond luft fra de våte, transmurte trøyene av kuskinn (som kalles skinnstakker), buksene og støvlene som fiskerne her henger til tørk ved ovnen hver kveld. Den vonde lufta blir enda verre av tranlampa, og ofte fordi man om vinteren sitter i stua mange dager i trekk og tar leveren ut av småmorten.

Denne usunne lufta, som man er redd for å gjøre bedre ved å åpne en dør, er sikkert ikke den minste grunnen til radesyken som herjer her (men ikke overalt). Den begynner med harde knuter i panna, angriper ganen, gjør mennesket hest, magert og blåblekt, bryter ut i sår som ikke gror, og råtner til slutt hele kroppen. Den ser ut til å være en blanding av skjørbuk og kjønnssykdom, og den skyldes nødvendigvis ikke bare den vonde lufta i husene, men også det stadige våte sjøarbeidet, den rå lufta som her er det vanligste, mye fiskemat og særlig den skadelige leveren. Den bruker man her så ofte det er mulig, hver dag et halvt år gjennom, til å smelte og dyppe den ferske fisken i, og av og til til en egen rett som kalles smeit, som er fiskernes største lekkerbisken.

At denne siste grunnen virker aller mest til å framkalle radesyken, har jeg selv erfart med et ungt menneske som jeg tok inn i huset mitt for å kurere for gamle sår på armen. Av dem hadde han i fire år vært uskikket til arbeid, og i den tida hadde han for det meste ligget til sengs. Da jeg ble bedre kjent med ham, fant jeg at radesyke eller en allmenn fordervelse i blod og væsker var grunnen til de uhelbredelige sårene. Ingen plaster kunne hjelpe før grunnen var fjernet. Han måtte da leve av bare vassgrøt og smørbrød, drikke myse blandet med syre, ta avføringsmiddel hver fjortende dag og ellers bruke skarntydepiller. Slik fikk jeg ham helt helbredet på et halvt år, så han kunne gå på fiske igjen. To år etter brøt sårene opp, da han mot mitt råd begynte å spise lever igjen. Han kjente og innrømmet selv at det var grunnen til at sykdommen kom tilbake, brukte det gamle legemiddelet mitt i en måneds tid, voktet seg siden for å spise lever og bli våt på føttene, og er nå helt frisk.

Siden meldte flere slike syke seg. Huset mitt hadde ikke plass og embetet mitt ikke tid til mange slike kurer, og det var heller ikke sikkert at flere ville lykkes like godt. Ved den høye øvrighetens velvilje i Trondheim fikk jeg da ordnet med behandling for dem. Men da de skulle sendes til Trondheim for det, ville ingen vedgå sykdommen sin, unntatt en eldgammel mann som alt var helt fortært i ansiktet, og han ble derfor sendt tilbake av stadsfysikus i Trondheim som uhelbredelig. Disse sykdommene blir også sjelden helbredet, unntatt hos unge mennesker og dem som nylig er smittet. Ellers smitter den syke ikke så lett, unntatt mellom ektefolk og barn. Mange ville nok også bli spart for den om de ville spise mer grønt. Men det er ikke etter folks smak. Ingen anlegger hager, ingen planter eller spiser kål, enda den vokser svært godt her. Kvann, skjørbuksurt og det bitre bukkebladet, disse prektige midlene mot skjørbuk, blir tråkket under fot av dem som trenger dem mest – enda forsynet har velsignet disse traktene rikelig med dem, og særlig de ytterste havskjærene, som trenger dem mest. Hvor ønskelig var det ikke om de det angår, i dette som i andre ting ville tenke på nyttige og virksomme tiltak til hjelp for de elendige!

For øvrig er hjertet mitt fylt av de varmeste ønsker for dette folkets lykke. Måtte helse og fred, vis øvrighet, dyktige lærere og fruktbarhet på land og hav gi hver hitterværing mot og lyst til å oppfylle det nådige forsynets hensikter på de øde bergene og det brusende havet, så de til slutt kan lande i en evig stillhet i et fruktbart paradis. Det skje! Det skje!