Massemøtet i 1911
I mange år hadde det vært snakket om at Titran trengte et sykehus, med bolig for fiskerilegen som var ansatt under fiskeriene. Under skreifisket våren 1911 holdt «fiskeralmuen» massemøte om saken. Møtet valgte en komité på fem: Sten Stensen og Hans H. Nøvik fra Sørfrøya, Iver J. Skjerbusdal fra Fillan, Magnus Kjerringvaag fra Hitra og opsynsbetjent Dragsness, som ble formann.
Komiteen fikk tegninger fra arkitekt Norum med hjelp fra amtet. Huset ble beregnet til 11 200 kroner – mer enn fiskerne kunne skaffe på egen hånd. Komiteen søkte derfor om offentlig støtte. Amtstinget bevilget 4000 kroner i 1912 og Stortinget 6000 kroner i 1913, og fiskerne forpliktet seg til å skaffe 3000 kroner, med Sørfrøya kommune som garantist.
Huset ved havna
Byggingen begynte sommeren 1913. Leonhard Ervik fra Frøya murte grunnmuren, og H. A. Theodorsen fra Skjørn bygde huset. 21. desember 1913 tok komiteen imot det ferdige sykehuset, som kom på rundt 11 000 kroner.
Da huset ble overlevert, trakk formannen fram dem som hadde gjort det mulig: stiftamtmannen, stortingsmann Stinessen – og ordføreren i Sørfrøya, «I. Gaustad», som med en gave på 500 kroner «gav det første støt» til planen. Sten Stensen fra Bustvik hadde vært den ivrigste av de andre. A. N. Gaustad ga tomta gratis.
Avisa beskrev et hus med fri beliggenhet og utsikt over havna og dampskipskaia, med «lyse og prægtige værelser». I første etasje var det tre sykestuer med plass til tre senger hver, et mindre sykerom med én seng og et rom for sykepleiersken. På loftet var legeboligen: kontor, venteværelse, medisinrom, soverom og spisestue for legen, pikeværelse og kjøkken. Pengene strakk ikke til å møblere alt – det fikk bli «fremtidens opgave».
Uten lege
Å få lege til huset var verre. Vinteren 1917 lyktes det ikke å få noen til å søke stillingen som fiskerilege på Titran, selv om lønna var satt opp fra 1000 til 1500 kroner for tre måneder. Samme vinter kom koppene til Titran. Det bodde langt over tusen mennesker i været, folk var engstelige, og distriktslegen ble selv smittet. Statens epidemilege sendte en assistent til Titran, og det ble satt i gang vaksinering.
I 1918 sa herredsstyret i Sørfrøya nei til å garantere 600 kroner i distriktsbidrag til fiskerilegen, fordi fiskerne betalte inn for lite «doktorpenger».
Sanitetsforeningen tar over
I 1923 skrev Fosens Blad at sykestua hadde stått ubrukt i det meste av tida – bortsett fra en ukentlig kontordag for legen under storsildfisket – helt til sanitetsforeningen fikk den i drift de to siste vintrene. En sanitetssøster styrte sykestua og hadde nok å gjøre med forbindinger og sårbehandling, mens opptil 1000 fiskere var samlet i været. Formannen, fru Gaustad, lovte at den skulle holdes åpen gjennom hele fisketiden året etter.
I 1925 skrev Nidaros om «den prektige sykestue», åpen under fisket med en søster fra Norske Kvinners Sanitetsforening. Skreifiskerne kunne betale én krone ved innmeldingen og få gratis legehjelp hele sesongen. Samme år ble Fiskerhjemmet bygd, og etter planene skulle det også ha to rom for syke. I 1930 sto sykestua fortsatt der – eid av fiskerne og fylket sammen, «velutstyret i alle henseender», men bare åpen under storsildfisket.
