Varselet som ikke kom fram
Fredag 13. oktober 1899 sendte Meteorologisk institutt ut stormvarsel. Det nådde aldri Titran. Fiskeværet hadde verken telegraf eller telefon, bare en sen postgang, mintes Dagsposten i 1924. Fyret på Sletringen var tent bare to uker før, og det ble senere sagt at det mer villedet enn veiledet.
Mye av det som manglet den natta, kom i årene etter: fyret fikk rødt bifyr over Kyafallene i 1900, Titran fikk telefon fra Kverven i 1901, og samme år fikk været sin egen redningsskøyte under fisket.
Striden om pengene
Etter ulykkene ved Titran og Røvær ble det samlet inn over hele landet. Det kom inn om lag 700 000 kroner gjennom ofring i kirkene og private gaver, også fra utlandet. En komité oppnevnt av Indredepartementet, med blant andre fiskeriinspektør Wallem, la i mai 1900 fram en plan: 650 000 kroner skulle gå til de etterlatte, 502 000 av dem til Romsdal og Søndre Trondhjems amt. Enker kunne få opptil 400 kroner i året, og barn 100 kroner til de fylte 16. Pengene for distriktet her skulle forvaltes fra Kristiansund av en bestyrelse på fem.
Det som ble til overs, skulle bli fond for senere ulykker. Wallem og to andre ville ha et eget «Titranfond» og et «Røværfond», men flertallet ville dele etter distrikt. Så bestemte regjeringen ved kongelig resolusjon 7. juli 1900 at om lag 85 000 kroner skulle bli et fond for hele landet – først og fremst som reserve for de etterlatte etter 1899. Departementet hadde også gitt 48 771 kroner til andre enn dem som mistet forsørgeren ved Titran og Røvær. Selskabet for de norske Fiskeriers Fremme i Bergen protesterte og nektet en tid å betale ut pengene som sto i bergenske banker. Trondhjems Adresseavis kalte det å handle «stik imod de offervillige Giveres Ønske».
«Den nye Titranulykke» – januar 1920
Tirsdag 13. januar 1920 gikk hele storsildflåten ved Titran, rundt 150 fartøy, ut i fint vær. Ved midnatt røk det opp en storm av nord med snøkave. «Braattene gik himmelhøit. At berge garnene var der ikke tale om; man fik se til at greie skute og liv som man bedst kunde», telefonerte korrespondenten fra Titran. Redningsskøyta «Stavanger» lå ute på feltet hele natta uten å kunne gjøre noe.
Først trodde man at tre mann hadde omkommet. Etter noen dager skrev Trondhjems Adresseavis om «Den nye Titranulykke»: minst 26 var omkommet, kanskje over 30. Tre brødre fra Mausund og svogeren deres omkom på samme båt, og seks mann fra Bogøya på en annen. 600 garn var meldt tapt på Titran alene. Etterpå holdt fiskerne møte om ulykken og krevde et høyere fyr på Sletringen, og avisene skrev om redskapsforsikring og bedre stormvarsler.
Stormen i januar 1924
Natt til lørdag 26. januar 1924 kom en ny orkanaktig storm over «Titran-havet». Det var sendt ut stormvarsel, men mange båter gikk likevel ut fra Titran og Sula. Motorbåten «Stanley II» fra Smøla gjorde vendereis, men gikk forbi Titran fordi mannskapet trodde havna var full, og satte kurs for Bustvika. En brottsjø fylte maskinrommet, båten drev på land en kvart mil øst for Titran, og to brødre ble tatt av dragsuget da de prøvde å hoppe i land. Avisene meldte om 15 omkomne langs kysten den natta, og flere skrev at ulykken kunne «sammenlignes med Titranulykken».
Stavangeren skrev at fangstfeltet utenfor Titran hadde vært hjemsøkt før: «Der har tidligere været to store Titran-ulykker, den sidste for 3—4 aar siden.» Samme år skrev Dagsposten, gjengitt i Riksmaals-bladet: «Masseforliset paa Titran var en nationalulykke. Meget er forandret siden den tid i fiskeribedriften … Men havet er fremdeles den samme lumske og farlige fiende som kan faa overtaket.»